Vinterlørdag i sommerland

Endelig er det lørdag og noen timers pause fra novemberjaget. Mine tørre, bleke legger rusler meg ut i hagen. Kaoshagen. Leveggen har blåst ned og tatt med seg glasslykta i fallet. Stolen må børstes for spindelvev, og presenningene er på tur over til naboen. Jeg tar et lite rufs og lener meg tilbake.

I kjøkkenhagen, ved siden av et tørst, forsømt conquat tre med inskrumpede frukter, sitter jeg og ser på bokomslaget på ei bok men jeg gidder ikke åpne den. Sola varmer godt, og det er vindstille. Tørst og dvask etter pancettafrokost og langsomme lørdags-gjøremål, subber jeg inn og henter litt vann til treet, de forsømte urtene og litt til meg selv.

Mygglysene fra i høst bader i skitne glass med duelort og døde insekter. Urolig stillesitting følger. 

Det er mye jeg skulle tatt tak i. Tekster som skulle vært skrevet. Ting som skulle vært handlet. Julegavehandel. Bakst. Jeg blir svett. Av sola. Av min manglende evne til å få noe unnagjort. Av min manglende evne til å slappe av.

Naboens basseng sildrer som en elv i vårløsninga. Jeg kjenner på vårfølelsen og vil hoppe over jula og pynte til advent i samme åndedrag.

Det er varmere i hagen min nå enn det er i Norge en god norsk sommerdag. Pluss 17 i skyggen, minst 25 her jeg sitter. Forrige lørdag hadde vi ribbemiddag med slekta på Hønefoss. Der var det frostrim på trærne og minus ti. Jeg kaster et blikk ned i hagen og konstanterer; det blir plenklipping i helga.

Mormor skal hentes på flyplassen i Malaga i kveld. Hun har vært to uker på Lanzarote. I morgen kommer Bestefar ned etter en uke i Hønefoss. Brage og Ole blir en uke til i Norge for å ta eksamener. Jeg trekker pusten, lukker øynene og krampe-slapper av. Det er lørdag. Jeg har fri!

Så kommer rørleggeren og huseieren. Varmtvannsrørene skal skiftes. De er blide og energiske som alltid. Og en time for seint ute, som seg hør og bør i Spania. De titter ut i hagen huseieren sier "qué verde" som betyr "så grønt". -Kanskje han liker plantene og ser timene som er lagt ned i hagearbeidet, håper jeg. De siste ukenes forsømmelser synes nok best for den som føler seg skyldig i dem. 

At ugresset har vokst igjennom dørmatta.. Det er bare et luksusproblem og ikke noe å være flau over, eller? 

Æsj. Jeg greier ikke å slappe av. Jeg vil inn, men rørleggeren har plukket ned hele varmtvannstanken og blokkerer inngangen. 

Jeg setter meg til å skrive.  Ikke det jeg burde skrive, men dette her. Sånn for å i det minste gjøre noe ufornuftig en lørdag formiddag.