Que será será.. Mejorar mi español este verano...
Kurset er det kommunen som holder, under navnet "Spansk for innvandrere"
Noen venner og jeg har forvillet oss inn på vanskeligste nivå. Noen av oss hører kanskje hjemme her, men undertegnede føler seg tett i pappen, treig og evneveik.
Siden jeg er innvandrer, og altså bor i et land med et annet språk, synes jeg faktisk det er min plikt å lære meg dette språket. Det er det vi forventer av våre innvandrere i Norge også, ikke sant? I tre år har jeg bodd her nå, og fremdeles er spansken min stotrende og kun i presens/nåtid... Flaut!
Men nå har det seg altså slik at vi (Astrid, Martin, Eli og jeg) nok har rotet oss inn på et kursnivå som svever litt høyt i forhold til evnene mine. Det er helt på høyde med ambisjonene da.
Es muy muy dificil- det er veldig vanskelig med verbene på spansk. Fryktelig mange bøyningsformer etter tid og kjønn. Hvem som gjør hva til hvilken tid har en evighet av variasjoner. Nå jobber vi med futurum, og skal dermed lære å fortelle hva som skal skje neste uke, etterpå eller om fem år. Jeg er totalt språkforvirret og greier meg knapt gjennom timene og jobber hardt med leksene. I timesvis.
Læreren heter Ana, og hun underviser i Spansk på Spansk. Vi får ikke si et eneste ord på engelsk, så jeg er relativt stum i timene. Heldigvis har hun snille øyne og et godt smil. Og på denne måten må jo læringskurven bli bratt?
Kanskje blir jeg ferdig med leksene mine i dag? Jeg sitter i kjøkkenhagen med ordbok på mobilen, og stotrer meg igjennom setningene mine. Hittil har jeg gjort alt for at ikke arkene skal flakse med vinden. Men akkurat nå er det i overkant fristende å lette på steinene og la språkambisjonene fare.
Papirfly flyr ikke særlig høyt. Ikke opp til ambisjonene mine for denne sommeren i alle fall. Jeg får la steinene ligge og lette byrden med litt sunn innsats isteden.
Hællan dussen det var deilig å skrive noen ord på norsk!
