Vinterlørdag i sommerland

Endelig er det lørdag og noen timers pause fra novemberjaget. Mine tørre, bleke legger rusler meg ut i hagen. Kaoshagen. Leveggen har blåst ned og tatt med seg glasslykta i fallet. Stolen må børstes for spindelvev, og presenningene er på tur over til naboen. Jeg tar et lite rufs og lener meg tilbake.

I kjøkkenhagen, ved siden av et tørst, forsømt conquat tre med inskrumpede frukter, sitter jeg og ser på bokomslaget på ei bok men jeg gidder ikke åpne den. Sola varmer godt, og det er vindstille. Tørst og dvask etter pancettafrokost og langsomme lørdags-gjøremål, subber jeg inn og henter litt vann til treet, de forsømte urtene og litt til meg selv.

Mygglysene fra i høst bader i skitne glass med duelort og døde insekter. Urolig stillesitting følger. 

Det er mye jeg skulle tatt tak i. Tekster som skulle vært skrevet. Ting som skulle vært handlet. Julegavehandel. Bakst. Jeg blir svett. Av sola. Av min manglende evne til å få noe unnagjort. Av min manglende evne til å slappe av.

Naboens basseng sildrer som en elv i vårløsninga. Jeg kjenner på vårfølelsen og vil hoppe over jula og pynte til advent i samme åndedrag.

Det er varmere i hagen min nå enn det er i Norge en god norsk sommerdag. Pluss 17 i skyggen, minst 25 her jeg sitter. Forrige lørdag hadde vi ribbemiddag med slekta på Hønefoss. Der var det frostrim på trærne og minus ti. Jeg kaster et blikk ned i hagen og konstanterer; det blir plenklipping i helga.

Mormor skal hentes på flyplassen i Malaga i kveld. Hun har vært to uker på Lanzarote. I morgen kommer Bestefar ned etter en uke i Hønefoss. Brage og Ole blir en uke til i Norge for å ta eksamener. Jeg trekker pusten, lukker øynene og krampe-slapper av. Det er lørdag. Jeg har fri!

Så kommer rørleggeren og huseieren. Varmtvannsrørene skal skiftes. De er blide og energiske som alltid. Og en time for seint ute, som seg hør og bør i Spania. De titter ut i hagen huseieren sier "qué verde" som betyr "så grønt". -Kanskje han liker plantene og ser timene som er lagt ned i hagearbeidet, håper jeg. De siste ukenes forsømmelser synes nok best for den som føler seg skyldig i dem. 

At ugresset har vokst igjennom dørmatta.. Det er bare et luksusproblem og ikke noe å være flau over, eller? 

Æsj. Jeg greier ikke å slappe av. Jeg vil inn, men rørleggeren har plukket ned hele varmtvannstanken og blokkerer inngangen. 

Jeg setter meg til å skrive.  Ikke det jeg burde skrive, men dette her. Sånn for å i det minste gjøre noe ufornuftig en lørdag formiddag. 

Late kaostanker i morgensola

Plantene og urtene i kjøkkenhagen gror så det spraker i røttene. Det blafrer i palmebladene i den svake solbrisen. Det er fridag, tidlig morgen og klare solstråler varmer ansiktet mitt her jeg mysende og langsomt skriver noen ord til kaffen.

Tankene hopper hit og dit. Juleforberedelsene har gått i dvale, og nå er det bare to uker til flyet vårt tar oss nordover. Pulsen stiger litt når jeg kommer på at jeg hittil ikke har kjøpt en eneste gave. Forhåpentlig vis klarer jeg å få ordnet noe i dag?

Seilduken på partyteltet er gått over fra å være utett til delvis fraværende den siste uka. Og syklene står på taketerrassen innpakket i dålig samvittighet og latskap. Det er vinduer som skulle vært pusset og klær som skulle vært brettet. Kanskje jeg kommer imål med julebestillingene på tovetøfler før kundene får panikk? Og får malt ferdig bokillustrasjonene? Det er ikke sånn at jeg sliter ut en ny solstol hver uke, men jammen kan jeg å utsette ting iblant. Om en time til nå, så blir det kanskje frokost.

Man blir tydligvis ikke et bedre menneske av å bo i syden. Kostholskampen har jeg vunnet de siste dagene, da. Det er da noe. Og det har faktisk aldri hent at jeg ikke holder det jeg lover. 

Fuglene kvitrer optimistisk til meg og havet glitrer. Jeg er den heldigste i verden som har så mange hyggelige, tullete ting ugjort. Dette blir nok en morsom langhelg.