Påskemorgen slukker sorgen

Det er tidlig morgen i Baeza, en bitteliten by sørvest for Úbeda i Jaén. Gatene er skinnende rene og høytidelig dekorert med tunge, lilla tepper over altanene. Jeg vandrer alene nedover gågata og super i meg frisk vårluft og inntrykk. Gutta mine er plassert på en ventekrakk. Mor vil se byen.

Det er nesten folketomt i gatene. Et par unge dresskledde gutter, og en med prangende rød prosesjonsdrakt går rolig i hver sin retning. 

Saluttene smeller fjernt og nært. En eldre, stivpyntet dame løper oppover gata, tydelig forsinket til noe. Hun minner om en oppskremt fugl som flakser seg mot sikkerheten. 

Det blir et kort besøk. Alt i byen er stengt og gutta vil heller dra videre. Men på veien mot bilen hører vi trommer og trompeter. Heldigvis tar vi oss tid og går mot lyden.

De danser! Fire menn bærer en Jesus-figur på skuldrene sine og snurrer med lette dansesteg rundt og rundt til musikken. Ungene har fått bjeller de ringer med. Gleden den lille menigheten viser er vakker å se på. Den lille, eldre dama er der. Nå forstår jeg hvorfor hun løp.

http://youtu.be/USLxhuW5JMA

Påsken i Spania er ellers så fylt av alvor. Dagelange prossesjonstog til sørgemusikk er nå endelig over. Dansen avluttes med stor applaus og jubelrop. Så bærer de stolt sin Jesus inn i kirka si igjen. Livet seiret i år også!

Gleden jeg har vært vitne til sitter i meg når vi reiser fra Baeza denne siste morgenen i påskeferien vår, og jeg føler meg litt mer religiøs enn vanlig.Sola er blitt litt varmere og fargene litt sterkere. Vi ruller ut mot Jaén på riksvei A316, mot resten av veien, sannheten og livet.

(Joh. 3:16)