Spaniasøndagstur - sånn vi gjør det

Med norske kanelboller på dashbordet, og med det spanskinspirerte krusifikskjedet dinglende fra speilen i frontruta. Turen går på buktende sideveier nordøst for Ronda, i vår gamle, ærverdige Berlingo. 

I kjent søndagsturstil er vi på veien igjen. På vei mot geiteskrenter, huler og geologiske punkt. En roadtrip for rekreasjon og skorpionsafari. For det er det vi helst vil i dag: Finne en skorpion som kan posere litt foran Brages kameralinse.

På første stopp er det satt opp et geologisk severdighetsskilt som forteller om flintsteinforekomster etter fortidsmenneskene. Vi fester blikket på en grotte litt oppe i fjellsiden, og staker ut en kurs. Rett opp, og så til venstre.

Tett inntil olivenlunden, går vi, og snuser inn de Mojitoduftende, forvillede Hierbabuena-plantene i grøftekanten. 

De ti første meterne kjennes blytunge i beina og pusten blir knapp. Det ser litt bratt og langt ut.. Jeg hører ingen klager fra gutta mine.

Over piggtrådgjerdet går det en stige av tynne jernrør. Vaklende og nølende finner jeg balansen. Jeg vet jeg må over om ikke ferden skal ende her for gutta mine. Jeg tar sats og stoler på knea som har kommet styrket ut av sykkeltreningen de siste månedene. Dette gikk jo lett!

Stoltere og tøffere i trynet tar jeg fatt oppturen. Gjennom gule, stikkende kratt, steinsprang og gjeitetråkk klatrer vi en kilometer opp. Etter hvert, etter å ha jaget pulsen og varmet opp beina, går det mye lettere. 

Sola svir mot svette nakker, men beina farer oppover. Vi går forbi saueknokler med gribbene hengene over oss. Så lett og morsomt. Humøret forbedres bratt i takt med utsikten. 

Vel oppe blir det selfies og litt vann, sammen med sauene som også har overlevd turen opp, og samlet seg der fjellskrenten blir rett fjellvegg. 

Beina krangler litt i nedoverbakkene, men det går ganske lett også ned igjen mot bilen. Knea skjelver litt og gjerdestigen hadde blitt litt høyere siden sist, men det klager jeg ikke på. I bilen lukter det av solvarmede kanelsnurrer, som smaker enda litt bedre enn de vi spiste på sofavis i går.

Ferden derifra legges innom byen Setenil, for den byen har vi hittil greid å unngå på søndagstur. Vi tiltrekkes da ikke på turistmagnetismen, sånn til vanlig. Men på det femte året som Andalucianer begynner akkurat sånt å bli litt flaut. Byen er fin. Litt romantisk. Litt høy akustikk i restaurantgata. 

Vi dropper cafebesøk og kjøper istedet noen peanøtter og litt brus på en bensinstasjon på vei ut av byen. Ikke gidder vi Ronda heller.

Det blir bare et stopp til for å snu noen flere steiner, men de ønskede, gulbleke skorpionene uteblir. 

Veien gjennom ville fjellformasjoner lander med et magaplask i golf-riket Benahavis nord for Puerto Banus. Her er pulsen en helt annen enn i fjellet. Motorsyklistene brekker seg forbi gjennom svingene som er fulle av golfballselgere og fete biler. Ole svetter men Bertil Berlingo holder mål og holder sida si. Bare søndagfreden provoseres av den røde Ferrariens dype buldring der den sklir forbi. Jeg tenker på Øystein Sundes herlige rim; "Jeg har ikke Jagguar, men jaggu har jeg bra gitar" Jeg titter ned på joggeskoa mine og tenker at de der, de er jaggu bra de også.

Vel hjemme venter dusj og klesvask. Spaniaferie søndag blir hverdag på et lite øyeblikk. Mette av sol og fulle av frisk pust og felles turglede.