Ole og jeg har vært her en gang før. Da var det mange menn som poppet opp i buskene, og jeg husker Ole følte seg utilpass. Etter turen fikk vi vite at dette stedet er beryktet for å være et sted menn møter menn for en hyrdestund i buskene. I alle fall er det det folk sier, tenker jeg. Og jeg er jo en voksen dame og kan passe på meg sjøl.
Stiene ser ut for å gå i alle retninger, men etter å ha gått meg fast i blindstier bak sanddynene etpar ganger, setter jeg kursen mot strandlinja og tar av meg skoene. Når jeg retter blikket opp etter å ha bindt skoene fast på sekken, ser jeg rett inn i en bronsebrun bakdel uten en tråd.
Han går der naken og uanfektet kun iført etpar solbriller. Rundt han er det vanlige strandfolk i bikinier og badebukser, unger som leker og folk i lett treningstøy slik som jeg. Ingen ser ut til å reagere, så jeg humrer litt for meg selv, slapper av og tenker det er fint at det er plass til alle slags folk. Dette er jo tross alt et naturreservat.
Det er deilig å gå tur barbeint. Sjøvannet er svalt og sanden finkornet og hardpakket. Det ligger par og single og steiker seg i solen. Innimellom ser jeg noen flere som er nakne. Jeg forsøker å se en annen vei, og late som jeg ikke har sett det, men stadig blir det flere og flere nakne menn. Samme hvor jeg fester blikket. Gamle menn. Spreke menn. Menn som ligger tett ved siden av hverandre på smale håndklær. Heldigvis noen damer innimellom og noen badebukser, men jeg skjønner nå at dette må være en slags nudiststrand.
Dette begynner å bli kleint. Jeg føler meg skikkelig påkledd og annerledes, men jeg tør ikke snu. -Så teit å snu, liksom? Late som jeg er sliten eller har glemt noe? Kanskje jeg bare skal kle av meg, da, så skiller jeg meg ikke så voldsomt ut? Tankene raser gjennom hodet imens jeg myser mot sola og later som jeg er uanfektet. I det fjerne skimter jeg noen solsenger og noe jeg tror er en restaurant. Det er sikkert enden på nudiststranden tenker jeg lettet og strener videre. Her får man om ikke annet jaget opp pulsen litt.
Rett imot meg kommer det et mannepar gående. Det dingler uanfektet i kroppsdeler jeg sjelden ser så mange av.
De er over alt nå. Jeg kan ikke se ned, og tør ikke møte blikkene. De sitter med beina godt fra hverandre. Det er umulig å gå glipp av dette her. Kjære vene! Her gjelder det å ikke rødme. Jeg fester blikket på sanddynene og skogholtet. Der står det en mann og klør seg.. Faen, nei. Det er ikke det kan gjør!
Nå småløper jeg visst litt. Egentlig er jeg dårlig på å løpe. Jeg når frem til restauranten, og her er det endelig badeklær og unger igjen. Men her er det også standen tar slutt..
En parkeringsplass, en restaurant og bak murene, noen store, private villaer. Jeg snur meg og ser skiltet. Playa Nudista.
Det er bare en vei tilbake utenom gjennom furuskogen. Jeg står noen minutter i tryggheten før jeg trekker pusten dypt og starter på returen.
Et bredt utvalg konfekt, vil jeg si. Noen ute på dato, og noe ganske vakkert. Stort sett bare menn. Alt man vil eller ikke vil se får man servert ubønnhørlig. Tilbaketuren blir ikke så skummel, for nå vet jeg hva jeg har i vente.
Trygt tilbake på hovedstranden i Cabopino blir det et avkjølende bad og blogging i sanden. Gåturen ble kortere enn planlagt, men jeg ble skikkelig svett. Æresord.
