Calima

Hvorfor regner det sølevann ute?

Den røde, pulverlette sanden som antagelig dekker hele bilen din nå, gjør vinduene skjoldete og samles i deigete dammer på patioen din, kalles Calima. Fenomenet kommer når sand virvles opp fra Sahara-ørkenen i øst. Vanligst er dette fenomenet på Kanariøyene. Når vindretningen, trykket og temperaturen er riktig (eller feil, om du spør meg) fraktes denne sanden over middelhavet og over både Italia og Spania. I dag klasket det ned over oss på Costa del Sol.

Sabías que: (viste du at) Infovideo om Calima/dagens spanskleksjon, finner du her: https://www.eltiempo.es/videos/sabias-que/que-es-la-calima-y-como-se-produce

Ledige skoleplasser, og ledige stillinger

Hei alle som følger bloggen og ønsker seg sydover en tur.
Hvis du søker nå, har skolen her i Benalmadena ledig kapasitet for flere elever for skoleåret 2016/2017. Det er også to assistentstillinger og en lærerstilling ledig:

Søk nå!

Mer info om

Assistentstillingene

Lærerstillingen

Skoleplassene

finner dere ved å følge linkene.
Enda mer info får dere ved å kontakte skolen:

Avenida Cerro Del Viento s/n

Arroyo De La Miel

29631 Benalmadena

Spania

E-post

post@dnsmalaga.com

PS:

Det er også ledige stillinger hos Ole på
RUNWAY.
Det står at de søker svensktalende medarbeider, men du kan godt snakke norsk og søke også, sier han:
Tekniker It diagnostikk

www.dnsmalaga.com

Telefon

(0034) 952 577 380

Hellige Anna fødte Maria uten synd

I sentrum av Arroyo de la Miel var det festkledde mennesker, korpsmusikk og opptog i dag. Jeg slentret rundt og fikk fikset noen ærend og snublet tilfeldigvis innom kirketorget der jeg møtte foreldrene mine som tok en kaffe. Jeg slo meg ned med dem, og der på kafeen fikk vi orkesterplass til dagens religiøse festligheter i sentrum.

Hvis du lurer på hvorfor det er helligdag i Spania i dag: Den 8. Desember feires den ubesmittede renhet og skyldfrihet. Marias mor, Anna, som fødte uten synd, og forble jomfru også etter fødselen. Maria ble allerede ved unnfangelsen fritatt fra arvesynden, sier katolikkene. 

Mariastatuen var dekorert med friske, hvite blomster og ble båret av kvinnene i dag. Stolte, religiøse kvinner og menn i Spania ser på kvinneskikkelsen Maria som en av de viktigste i sin religion. 

Alt dette lærte jeg i dag, jeg som bare skulle løpe noen ærend i sentrum. Vondt å ikke veta. Kunnskapen fant jeg her:

Les mer om den 8. November her: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Den_ubesmittede_unnfangelse

Og om Jomfru Maria her:

http://www.katolsk.no/tro/tema/maria/artikler/maria

Når en skadet fjærball blir til ti på taket

En Tidlig en morgen satt det en tufs, ganske stor grå due i hjørnet av takterrassen. Det har lenge bodd en duefamilie i pipa vår og vi tenkte det nok var en av dem. På pipelista stod det en ungfugl og tittet ned, på det jeg antar var dens syke mor.

Familien fuglekjær disket opp med brød og vann, og den skadde dua spiste uredd nesten fra hånda til Brage. Den ristet ukontrollert på venstre vinge som hang litt skjevt. Vi sukket og håpet den skulle komme seg.

Dagen etter hadde den kviknet litt til, og det var kommet enda en due ned på takterrassen. Dette var en frisk og tøff hanne som såg ut til å tro at Brage var en rival eller noe sånt. Han barsket seg og truet som om den ville beskytte kona si. Den hoppet rundt på gelenderkanten, kurret og bruste med fjærene. Da vi kom med maten, viste han seg å ikke være så beskyttende likevel. Han hakket løs på kona si, og prøvde å jage til seg all maten. Nå var det vår tur å beskytte duemor mot sin voldelige mann.

Harru driti dua?

Påfølgende morgen ligger det store mengder med duediaré under bjelkeradene utenfor soveromsvinduet på takterrassen. Blågrå rennende guffe. Duemor har blitt enda kvikkere så nå greier hun å flakse opp på bjelken ved pipa når jeg går ut for å skure møkk. Nei, det blir ikke mere brød på deg, tenker jeg småsint. Men jage dem? Slutte å mate dem? Hjerteskjærende.

Fuglefrø kjøpes inn. Sikkert bra for magen! På nettet står det skrevet at frø er bedre for magen deres, og man unngår diaré. En gammel voksduk brettes ut og skal fungere som beskyttelse på terrassegulvet. Alle terrassens planter settes rundt som lodd mot vinden, og mateskåler i tung keramikk settes ut.

..Lurer på hva vaskedama tenkte da hun så duemateplassen vår på tirsdag.. ¿Que locos estan los Noruegos?

Jepp locos er vel rett betegnelse. Dag fire er det flere fugler. Først småidyllisk og hyggelig med spurv og småfugler. Vi setter oss og ser. Straks etter lander det flere duer. Mange duer. Idyllen dør.

Dag fem er hele takterrassen totalt ned-driti for andre gang på under en uke må det vaskes. Og dette er faktisk grillplassen vår til sommeren. Tenk om det kommer enda flere? Så klart gjør det det. Vi får kanskje gi oss der da. Det er vel en grunn til at det frarådes å mate duer? 

Jeg skal rydde bort i morgen.

Vistas las nudistas

-Nydelig! Tenk så heldig jeg er som kan ta søndagstrimmen under sommersol i slutten av oktober,  tenker jeg, og tar opp kameraet for å forevige utsikten over sanddynene og ut over havet. Solen er fortsatt sterk og havet ligger fløyelsmykt og blinker imot meg. Kanskje jeg skal gå meg skikkelig svett og avslutte med et bad, tenker jeg, og velger stiene litt opp mot furuskogen.

Ole og jeg har vært her en gang før. Da var det mange menn som poppet opp i buskene, og jeg husker Ole følte seg utilpass. Etter turen fikk vi vite at dette stedet er beryktet for å være et sted menn møter menn for en hyrdestund i buskene. I alle fall er det det folk sier, tenker jeg. Og jeg er jo en voksen dame og kan passe på meg sjøl.

Stiene ser ut for å gå i alle retninger, men etter å ha gått meg fast i blindstier bak sanddynene etpar ganger, setter jeg kursen mot strandlinja og tar av meg skoene. Når jeg retter blikket opp etter å ha bindt skoene fast på sekken, ser jeg rett inn i en bronsebrun bakdel uten en tråd.

Han går der naken og uanfektet kun iført etpar solbriller. Rundt han er det vanlige strandfolk i bikinier og badebukser, unger som leker og folk i lett treningstøy slik som jeg. Ingen ser ut til å reagere, så jeg humrer litt for meg selv, slapper av og tenker det er fint at det er plass til alle slags folk. Dette er jo tross alt et naturreservat. 

Det er deilig å gå tur barbeint. Sjøvannet er svalt og sanden finkornet og hardpakket. Det ligger par og single og steiker seg i solen. Innimellom ser jeg noen flere som er nakne. Jeg forsøker å se en annen vei, og late som jeg ikke har sett det, men stadig blir det flere og flere nakne menn. Samme hvor jeg fester blikket. Gamle menn. Spreke menn. Menn som ligger tett ved siden av hverandre på smale håndklær. Heldigvis noen damer innimellom og noen badebukser, men jeg skjønner nå at dette må være en slags nudiststrand.

Dette begynner å bli kleint. Jeg føler meg skikkelig påkledd og annerledes, men jeg tør ikke snu. -Så teit å snu, liksom? Late som jeg er sliten eller har glemt noe? Kanskje jeg bare skal kle av meg, da, så skiller jeg meg ikke så voldsomt ut? Tankene raser gjennom hodet imens jeg myser mot sola og later som jeg er uanfektet. I det fjerne skimter jeg noen solsenger og noe jeg tror er en restaurant. Det er sikkert enden på nudiststranden tenker jeg lettet og strener videre. Her får man om ikke annet jaget opp pulsen litt. 

Rett imot meg kommer det et mannepar gående. Det dingler uanfektet i kroppsdeler jeg sjelden ser så mange av. 

De er over alt nå. Jeg kan ikke se ned, og tør ikke møte blikkene. De sitter med beina godt fra hverandre. Det er umulig å gå glipp av dette her. Kjære vene! Her gjelder det å ikke rødme. Jeg fester blikket på sanddynene og skogholtet. Der står det en mann og klør seg.. Faen, nei. Det er ikke det kan gjør!

Nå småløper jeg visst litt. Egentlig er jeg dårlig på å løpe. Jeg når frem til restauranten, og her er det endelig badeklær og unger igjen. Men her er det også standen tar slutt.. 

En parkeringsplass, en restaurant og bak murene, noen store, private villaer. Jeg snur meg og ser skiltet. Playa Nudista. 

Det er bare en vei tilbake utenom gjennom furuskogen. Jeg står noen minutter i tryggheten før jeg trekker pusten dypt og starter på returen. 

Et bredt utvalg konfekt, vil jeg si. Noen ute på dato, og noe ganske vakkert. Stort sett bare menn. Alt man vil eller ikke vil se får man servert ubønnhørlig. Tilbaketuren blir ikke så skummel, for nå vet jeg hva jeg har i vente. 

Trygt tilbake på hovedstranden i Cabopino blir det et avkjølende bad og blogging i sanden. Gåturen ble kortere enn planlagt, men jeg ble skikkelig svett. Æresord.

Torre de los molinos

Mølla i Torremolinos

Antiguo Molino de Inca 1488 står det på veggen. Det finnes dokumentasjon på et det ble drevet to møller her helt tilbake i år 1432. Mølla som nå er restaurert er trolig fra 1700tallet Om jeg forstår brosjyra rett) og satt i stand ned til den minste detalj. 


Torre de los Molinos får vann og energi fra stedets eget kildevannsoppkomme som har vært brukt til å male korn og til å lage brunt papir, og har vært selve kongens private vannkilde, kan brosjyren fortelle.

Vannkilden ligger dypt
nede i kjelleren.

Inne i museumshuset kan du se vannstrømmen fare forbi, 22liter per sekund. Det er modeller av hvordan forskjellige møller fungerte og i fullt ut brukbar stand står selve mølla der. 



Det er noe eget å være inne i veldig gamle, restaurerte hus. Fra vannet og i veggene sitter det en lyd av virke og arbeid. En anelse av levd liv. Dessverre ble det bare en snartur inne i mølla denne første gangen vi var her, for det er stramme åpningstider og siestaen er viktig for spanjolene. Vi hadde snublet over dette litt for seint på formiddagen.

Ole sjekker ut damene i parken..

For vi skulle egentlig bare gå en tur i skogen mellom badelandet og hovedveien, for det er et fint rekreasjonsområde der vi ikke hadde utforsket.  Fordi vi var litt i villrede over hvor vi skulle parkere, fikk vi kjørt litt for langt og endte på en parkeringsplass ved en park og et skilt som ønsket velkommen til noe vi trodde betydde hage.

Botanisk Hage

 

Først var det også hager fikk vi se. Det kostet kun en euro å komme inn. Så kunne vi vandre fritt i en botanisk hage med hele 56 forskjellige palmearter, samt andre trær, nydelige blomster og planter. I tillegg var det store bur med forskjellige fugler. Vi fikk se parakitter, papegøyer, ugler og falker. Alle artene i parken er fra Spania. Parken inneholder også endel skulpturer, en labyrint og fontener i forrskjellige størrelser.

Innerst i parken, fant vi en autentisk asiatisk hage med en liten bambushytte og kreative bonsaitrær. Det var helt merkelig og surrealistisk å gå der.
Vi fleipet litt med at dette måtte bli hybelen til Brage, for han er jo en origamiartist og har lest og lært seg litt japansk på gutterommet dette siste året.

Vi fikk ca. en og en halv time på området, og rakk som tidligere nevnt bare en snartur innom selve møllemuseet. I neste runde tar vi med noen ungdommer. Det er et perfekt sted for Ylva sine "fotoshoots" og Brages fugleinterresser. Og det ligger rett i utkanten av en spennende furuskog.

En aldeles nydelig park med skulpturer og fontener. 

Praktiske opplysninger om du også vil besøke mølla og hagen: 

Stedet heter Conjunto Los Manantiales Jardin Botanico Molino de Inca
Adresse finner jeg ikke, men man kan ta av fra motorveien mot 
Torremolinos ved Palacio de Congreso, kjøre mot sentrum men 
ta av til høyre nede i bakken, på første grusveien. 
Evt kan man kjøre til krokodilleparken, men fortsette på veien bak parken og badelandet.

Nå om sommeren er det åpent kl. 11.30-14.00 og kl. 18.00-21.00
Mandager stengt. 

Feria de los Pueblos - Hele verden på fem dager

Argentinsk grillmester i arbeid.

Spennende dans og folkedrakter i opptoget

- Spis en würst og ta en seidel i Tyskland, prøv litt grillmat i Argentina, litt sushi i Japan, og dans så maten i hæla med litt salsa i Jamaica. Topp så kvelden med en Kenguruburger i Australia. Alt dette på en og samme kveld. -Ja, du må minst trå til og greie såpass, for festivalen varer bare i fem dager, og du skal holde tempoet godt oppe om du skal rekke å oppleve bare en brøkdel av hva denne feriaen (festen) har å by på.

I år hadde festivalen 20-års jubileum.  Hele 33 land og regioner deltok i år, og festivalen varte fra den 30. april til den 4. mai. Hele feriaplassen var fylt med severdigheter, matkulturer, musikk, håndverk og folklore. 

Norge hadde også i år en caseta med tradisjonsmat og musikk. Casetaen ledes av ildsjeler, og oppgavene besettes som dugnad i det norske miljøet. Det leies inn fantastiske norske band, og i år var det livemusikk på scenen så og si konstant. Det ble det blant annet servert fiskeburgere, pølse i lompe eller brød, laksetapas, vafler og Aass øl fra Drammen. 

Vakkert trekløver i vaffel og pølseboden utenfor den norske casetaen. 

Det er vanskelig å beskrive dette her. For en mat og kulturelsker som undertegnede, kan det bli vanskelig å skille ut høydepunktene. Cuba er det alltid morsomt å se. Der danses det Reggeton og Salsa, og noen danser bare i bikinien. Jamaica med Bob Marley-reggae og kreative, fruktige drinker frister alltid. Surfemusikken i Australia (Mita i Mita) var flott å høre, og den var vi glade vi snublet over. Jeg er litt trist for at jeg ikke orket å smake på maten i Hellas i år, men kjempeglad for nasjonalrettene utenfor den brasilianske casetaen. Største musikalske høydepunkt var for oss Martine Kraft Band i den norske casetaen. 

Martine Kraft, se: http://www.spiritsfromnorway.com/store/martine-kraft-band

Krokodillesmaking

Japansk visesang

For Brage ble det Japan, papirkunst, sushi og visesang som var mest populært Han har lært seg litt japansk, og da er det gøy å kunne kjenne igjen ord og forstå hva sangene dreier seg om.. Og krokodilletapas i Australia. 

Ylva fikk løpe fritt med en gjeng venninner, og kom tilbake med hennamaling og kastemerke fra India, og morsomme tivoliopplevelser. De hadde danset, pekt og ledd masse. 

Hennamaling i India var populært i år. Her viser Ylva og venninnene frem hvor fine de har blitt.

 

Argentinsk utegrilling 

Ole hadde det topp med ølsmakerrunde, søramerikansk grillmat, tyske og danske pølser.

Mita i Mita

Amerikanere

Inderne var flinke dansere

Folkedrakt fra et sted
vi ikke veit

I paraden vises det frem folkedrakter og dans. Det er lov å ta med litt humor også, noe flere land gjorde mye ut av i år. Her er det Amerikanske gutter ikledd cheerleader-kostymer, vi får se cubanske og brasilianske damer med påfuglfjær og bikini, norske skiløpere og finsk julenisse. 

Her er det Østerrike som viser Wienervals.

Colombia hadde med seg en liten buss med påmalte kjente colombianske passasjerer? 

Her i denne utebaren får du ferskpresset rørsukker i drinken din. Bartenderen har egen sukkerrørpresse. Baren byr på flere helsebringende ingridienser, blant annet rom, kardemomme og ingefær. Og ferskpresset juice.

Paradedanserne fra Marocco hadde forskjellige danserdrakter. Her i de oransje.
Ole hadde observert de samme guttene med blå drakter i et annet opptog.

Brasilianske damer vet å kle seg for anledningen. Det er mange festivaldeltagere som fikk vridd nakken litt ekstra under opptoget..

Flere spanske landsdelscasetaer stilte med meter på meter med tradisjonelle bakverk, kaker og søtsaker.

Storbritania hadde hest, vogn og selveste Dronningmoren vinket geistlig til tilskuerne.

Konklusjon: Er det et tidspunkt du bør legge ferien til Fuengirola, 

så er det den første helga i Mai. Husk det til neste år! 

Norsk hjelp

Blir du syk, vil snakke norsk med en lege, trenger tannlege eller fysioterapeut?
Norskeforeningen har en liste over viktige telefonnummer!:
http://www.norsk-forening-costa-del-sol.net

Alle kontorene finnes i fuengirola eller omegn.

Hagekrigen som får meg til å savne norske brunsnegler..

Hagen vår var fiendtlig. Plantene der nede vokste seg meterstore. Mellom bladene, skjult inntil stilkene vokste det frø med så spisse tagger at om du så mye som streifet borti dem begynte det å blø. Ingen våget seg ned i hagen i fjor vår, i frykt for plantene. 

At vi ikke kan spille minigolf på dette her
er jo en ting.. Dette er et bilde fra andre
runde i hagekrigen. De "små" plantene.

Så kom sola. Steikende sydensol og 35 grader pluss. Plantene ble brune pinner. Det var ikke en dråpe vann å få av oss, og ikke en dråpe å få fra vårherre. Frøene skrumpet inn og lignet små miner. Det var som å ha et minefelt i hagen, Minene gikk i ett med jordfargene. Hagen ble enda mer uframkommelig. Vi gikk ikke ned dit, rett og slett fordi vi ikke måtte.

Vi tenkte det ville vært fint å kunnet sitte i hagen. - Det ser så lunt ut der nede, tenkte vi på vindfulle dager. Kanskje det går an å legge kunstgress?

En heit sommerdag i fjor, som startet full av overmot og overskudd, var begeret fullt. De jævla plantene der nede skal bort, tenkte jeg. Innsmurt med solkrem og caps, hansker, stålrake og lange bukser gikk jeg i krigen. Sola steikte og svetten rant. "Det var flusst i ukrutt og åkeren var så stor" nynnet jeg mens svetten randt i strie strømmer. Det ble rifter og sår. Minene trengte seg inn i sålen på joggeskoene mine og satte seg fast i klærne mine. Men plantene var allerede døde og gjorde ingen motstand. etter en halv dags innsats var hagen tom for brune pinner. Minefrøene var det værre med. De lå der tett i tett og såg ut som de ville true meg. -Hehe, et lite reigndrypp, bare, så skal vi spire igjen, hvisket de i tankene mine. Denne ettermiddagen kunne mine spanske naboer kikke på meg fra bak gardinene sine og undre seg stort.. Den norske dama står med kost og feier i hagen?

Så var planen som nevnt kunstgress. Det viste seg å bli i overkant dyrt, og ukene gikk. Vi fant ikke det gode tilbudet vi ventet på, og økonomien skranglet. Vi satt på takterrassen i vinden hele høsten og vinteren og kunne bevitne at det spirte og grodde i hagen. Ikke så høyt og tett, men irriterende viljesterkt fant de seg tilrette. Etterkommerne etter jævelplantene vant første runde. I mitt hevngjerrige sinn ønsket jeg å importere norske brunsnegler..

Andre runde startet vi nå i vinterferien. Plantene SKAL dø, tenkte jeg. Nå i sommer vil vi ha en plen. Vi må gjøre det nå som frøene ikke er modne. Med hakke og rive, et nytt par hansker og en ny posjon pågangsmot gikk jeg i dybden denne gangen. Lange hvite røtter ble gravd opp av jorda. Men etter en dags graving og bare få kvadratmeter ferdigrensket område vant pollensesongen, og fru frustrert måtte sette seg inn i stua med hostekuler og astmamedisin. Tankerekkene mine gjør seg ikke skriftlig.

Brage og Ole med nesene i jorda.
Familien er gått i ugresskrigen i samlet tropp.

Heldigvis er jeg ikke aleine i verden, og familien min ønsker seg også hage. De neste helgene var vi mye nede i hagen. Vi hakket, renset, spadde, rakte og bærte ut 12-13 sekker med røtter og jævelspirer. Ny jord ble strødd ut, og tre pakker plenfrø fordelt. 

Plenfrø for tørt og varmt klima.

Så kom maurene.. Har jeg noen gang sett så mye maur? Maur elsker gressfrø, og er kjent for sine effektive arbeidsmetoder, men dette trodde jeg ikke var mulig. Med maurgift og vann startet en ny krig, og jeg tror jeg drepte alle. Spørsmålet er om jeg kanskje også forgiftet gressfrøene?

 Kjemisk krigføring i hagen må være lov. Rød gift dreper sorte maur i haugen av hvite gressfrø.. 

Nå spirer det nemlig.. Tynne gresstrå strever seg fram etter tre uker i jorda, men bare inntil veggene og i den delen av hagen det ikke var maur og maurgift. Ugresset fra helvete prøver seg med noen spirer her og der, da.. Så langt tar jeg det med stor ro og ugresshakke. Jeg tenker det blir kjøpt mer jord og frø til uka om gressfrøene ikke våkner til liv snart.

Noen sier så fint at hagearbeid er god terapi og godt for sjelen. Men jeg er redd jeg klikker i vinkel og smadrer ugresset med hagle hvis det tar overhånd i hagen her igjen. Bare så det er sagt. Så veit dere hva dere skal si til legen når bilen kommer for å hente meg.

Så ser vi positivt på det.. Jeg har om ikke annet en glinsende, svett arbeidskar i hagen (flire)

Brages origami utstilling

Brage har for tiden utstilling i 

cafeen på Sjømannskirka i Calahonda. 

Der kan du få se et utvalg origamifigurer 

som han har brettet det siste året. 

Utstillingen varer fra den 13. mars 

til den 10. april.