Syklene er stjålet :(

Noen har i løpet av natt til tirsdag 6. nov. sneket seg inn på området vårt og klipt løs syklene våre! 

Først blir vi frustrerte.Tatt syklene! Personlig tilpasset i med utstyr. Til og med hjelmene! Hvilken frekkhet!

Så blir vi litt redde. Vi føler det som et overgrep. De har vært på patioen vår. Inne bak alle låste porter. De har vært rett ved inngangen. Utenfor ungenes soverom. (Tenk om de var farlige.) Og om vi hadde hørt eller sett dem, hadde vi sikkert gått ut...

Så brått blir vi skamfulle. Vi er i et land med mye kriminalitet. Hvordan kan man være så naiv å ikke ta  verdisakene inn i huset om natten? Synes plutselig låsene ser tynne og pinglete ut. Har vi stolt på de låsene der? Kjenner på at det er latskapen min sin skyld. For å slippe å vaske merker etter dekkene i gangen, liksom. Tynn forklaring. Har oss selv å takke. Naive nordmenn. Makan!

Men brått føler jeg for å slå noen igjen! Sinnet stiger. Dette er rein buisines for dem! Eller tyvene er sikkert narkomane! Våre sykler stjeles for skitten fortjeneste. De tror sikkert vi er rike, og koser seg over å ta fra oss. De bryr seg ikke, for det står en norskregistrert bil her. Vi er fritt vilt. Solsnyltere. De vil ikke ha oss her!

Gråten sitter i halsen. Savn. Jeg blir barnslig. Vi er på sparebluss og kan ikke kjøpe nye sykler nå. Ikke vil jeg ha ny heller! Jeg vil ha igjen MIN sykkel. Det er bare den jeg liker. Jeg kjøper den gjerne tilbake om jeg finner den i en salgsannonse på nettet.. Den var en venn. En koselig treningskamerat. Han het Nure, og jeg pleide å prate litt med den. Stryke på setet. "Hei Nure, står du her! Nå skal vi på tur:) Takk for turen"

Medfølende.. Det kan jo hende det var fattigdommen som fremprovoserte dette her. De trenger kanskje penger. Til julegaver! Til mat og strøm. Kanskje de har barn. Skamfull over sinnet mitt. Vi er kanskje ikke rike, men det er fint lite vi mangler.

Så bråsintsint igjen! Jeg gir ingenting til fattigaksjonen. De veit visst å forsyne seg selv! Og jeg hadde tenkt å kjøpe MYYYYYE. Haha, hevn! Nada!

Men så kommer en slags overbevisning om at dette nok er organisert kriminalitet. Ingen spor. Raskt klippet. Ingen merket det. Kynisk.

Dårlig gjort! Jeg har dårlige knær og kan ikke jogge. Selvmedlidenhet.


Og sånn gikk dagen. 
Hele følelsesregisteret blir nøye utprøvd. 
Funksjonstest gjennomført. 



Praktisk problemløsning:
Jeg velger å ringe for å anmelde. Føler for å gjøre noe. Det er sikkert  ingen vits i. Vi er ganske sikker på at vi ikke får igjen noe på forsikringen. Telefonsamtalen med Policia Nasional blir lang og stotrete. Forvirret. Må ned og skrive under anmeldelsen. De kom faktisk også hjem til oss med fingeravtrykksutstyr. Det hadde ikke skjedd i Norge, bare for noen sykler. De ber oss printe ut noen bilder, så de veit hva vi leter etter. Komplettere anmeldelsen. Er imponert over behandlingen. Nøyaktige, vennlige konstabler. Anmeld tyveri, folkens. Det gir mening.
Nå har jeg et ørlite håp om at Politiet stopper en bil med tyvgods og ringer meg.

Trur jeg skal grine en skvett da også, faktisk.
NURE <3 NINA.


PS: De fattige skal få noen poser mat av oss. Selvfølgelig skal de det.

Siste bilde av syklene. (+ Ole klar til tur) NURE <3 til høyre. Splitt ny Olesykkel til venstre.