Hagekrigen som får meg til å savne norske brunsnegler..

Hagen vår var fiendtlig. Plantene der nede vokste seg meterstore. Mellom bladene, skjult inntil stilkene vokste det frø med så spisse tagger at om du så mye som streifet borti dem begynte det å blø. Ingen våget seg ned i hagen i fjor vår, i frykt for plantene. 

At vi ikke kan spille minigolf på dette her
er jo en ting.. Dette er et bilde fra andre
runde i hagekrigen. De "små" plantene.

Så kom sola. Steikende sydensol og 35 grader pluss. Plantene ble brune pinner. Det var ikke en dråpe vann å få av oss, og ikke en dråpe å få fra vårherre. Frøene skrumpet inn og lignet små miner. Det var som å ha et minefelt i hagen, Minene gikk i ett med jordfargene. Hagen ble enda mer uframkommelig. Vi gikk ikke ned dit, rett og slett fordi vi ikke måtte.

Vi tenkte det ville vært fint å kunnet sitte i hagen. - Det ser så lunt ut der nede, tenkte vi på vindfulle dager. Kanskje det går an å legge kunstgress?

En heit sommerdag i fjor, som startet full av overmot og overskudd, var begeret fullt. De jævla plantene der nede skal bort, tenkte jeg. Innsmurt med solkrem og caps, hansker, stålrake og lange bukser gikk jeg i krigen. Sola steikte og svetten rant. "Det var flusst i ukrutt og åkeren var så stor" nynnet jeg mens svetten randt i strie strømmer. Det ble rifter og sår. Minene trengte seg inn i sålen på joggeskoene mine og satte seg fast i klærne mine. Men plantene var allerede døde og gjorde ingen motstand. etter en halv dags innsats var hagen tom for brune pinner. Minefrøene var det værre med. De lå der tett i tett og såg ut som de ville true meg. -Hehe, et lite reigndrypp, bare, så skal vi spire igjen, hvisket de i tankene mine. Denne ettermiddagen kunne mine spanske naboer kikke på meg fra bak gardinene sine og undre seg stort.. Den norske dama står med kost og feier i hagen?

Så var planen som nevnt kunstgress. Det viste seg å bli i overkant dyrt, og ukene gikk. Vi fant ikke det gode tilbudet vi ventet på, og økonomien skranglet. Vi satt på takterrassen i vinden hele høsten og vinteren og kunne bevitne at det spirte og grodde i hagen. Ikke så høyt og tett, men irriterende viljesterkt fant de seg tilrette. Etterkommerne etter jævelplantene vant første runde. I mitt hevngjerrige sinn ønsket jeg å importere norske brunsnegler..

Andre runde startet vi nå i vinterferien. Plantene SKAL dø, tenkte jeg. Nå i sommer vil vi ha en plen. Vi må gjøre det nå som frøene ikke er modne. Med hakke og rive, et nytt par hansker og en ny posjon pågangsmot gikk jeg i dybden denne gangen. Lange hvite røtter ble gravd opp av jorda. Men etter en dags graving og bare få kvadratmeter ferdigrensket område vant pollensesongen, og fru frustrert måtte sette seg inn i stua med hostekuler og astmamedisin. Tankerekkene mine gjør seg ikke skriftlig.

Brage og Ole med nesene i jorda.
Familien er gått i ugresskrigen i samlet tropp.

Heldigvis er jeg ikke aleine i verden, og familien min ønsker seg også hage. De neste helgene var vi mye nede i hagen. Vi hakket, renset, spadde, rakte og bærte ut 12-13 sekker med røtter og jævelspirer. Ny jord ble strødd ut, og tre pakker plenfrø fordelt. 

Plenfrø for tørt og varmt klima.

Så kom maurene.. Har jeg noen gang sett så mye maur? Maur elsker gressfrø, og er kjent for sine effektive arbeidsmetoder, men dette trodde jeg ikke var mulig. Med maurgift og vann startet en ny krig, og jeg tror jeg drepte alle. Spørsmålet er om jeg kanskje også forgiftet gressfrøene?

 Kjemisk krigføring i hagen må være lov. Rød gift dreper sorte maur i haugen av hvite gressfrø.. 

Nå spirer det nemlig.. Tynne gresstrå strever seg fram etter tre uker i jorda, men bare inntil veggene og i den delen av hagen det ikke var maur og maurgift. Ugresset fra helvete prøver seg med noen spirer her og der, da.. Så langt tar jeg det med stor ro og ugresshakke. Jeg tenker det blir kjøpt mer jord og frø til uka om gressfrøene ikke våkner til liv snart.

Noen sier så fint at hagearbeid er god terapi og godt for sjelen. Men jeg er redd jeg klikker i vinkel og smadrer ugresset med hagle hvis det tar overhånd i hagen her igjen. Bare så det er sagt. Så veit dere hva dere skal si til legen når bilen kommer for å hente meg.

Så ser vi positivt på det.. Jeg har om ikke annet en glinsende, svett arbeidskar i hagen (flire)