Eimen av ubehag

Min utpregede luktesans er en av mine sterkeste ressurser, noe som både er positivt og negativt. Hvis jeg tar et godt magadrag gjennom nesa, tidlig en morgen, vet jeg med en gang hva naboen har til frokost, eller om søppelkassa nede på kjøkkenet må tømmes. Det kan av og til være veldig plagsomt med denne nesa mi, særlig siden jeg også er relativt allergisk. Blomsterdufter og parfyme er som oftest mer plagsomme enn herlige, og lurer du på om du har fukt i huset så er det bare å be meg på besøk. Jeg kjenner det med en gang jeg kommer innenfor døra. Og jeg må ha rene klær hver dag, så her er det mye klesvask å forsere.

Det hender livet føles litt surt..

Men siden disse luktesansinntrykkene er så sterke hos meg, ligger det også mange opplevelser lagret i dem. I dag, etter den nydelige duften av morgenkaffe for lengst hadde svevet ut av rommet, kjente jeg fortsatt ferten etter den like sterkt da jeg sniffet ned i den tomme koppen. Men nå i en litt surere form, som blandet seg med den kalde morgenlufta fra glipen i glassdøra ut til patioen.

Kombinasjonen ledet til et klart minne fra et hytteopphold jeg var på da jeg aldersmessig var et sted mellom barn og ungdom. Til et påskeopphold vi hadde der på familiehytta vår på Hurumlandet. Minnene fra somrene på denne hytta er blant mine aller kjæreste. Når luktesansen min treffer noe derifra kjenner jeg nesten alltid en intens lykkefølelse etterfulgt av en sterk lengsel til det som var.

Dette minnet som dukket opp hos meg i dag, var litt annerledes. Dette minnet handlet om våte sokker med isklumper og buksebein gjennomtrukket av vann fra tung, smeltet snø. Om en kald, sommerisolert hytte med vått sengetøy som klebet seg til kroppen og oksygenfattig, innestengt luft. Vinduene sto fulle av dugg, og skulle ikke åpnes, for vi måtte spare på varmen fra morgentimenes sprengfyring i ovnen. Kaffen sto på ettervarmen og surnet i takt med alle i rommet. Vi fikk ikke gå til fjorden, for isen var for usikker. Vi hadde ikke flere tørre klær å leke ute i. Butikkene var stengt, lekeplassene var nedsnødd, skiene stod igjen hjemme, påskeeggene var spist opp, og plassene i sofaen var opptatt av de voksne. Tre søstre satt i køyesengene og forsøkte å finne tidsfordriv. En intens ubehagelig kløe. Det ble mye krangling. Jeg husker jeg følte på en enorm rastløshet. Det var påskeferien fra helvete.

Hvordan har vi det?
Vi er nå på fjerde uka i spansk lockdown koronakarantene, og påsken i år ser heller ikke ut til å bli  den lyseste i vår historie. Men selv om vi kun kan handle mat og dra på apoteket, føles ikke dette på langt nær så ille som nevnte hyttetur i oppveksten, rent personlig sett. Her i huset er det nemlig god plass. Vi har stor TV her med norske og spanske kanaler, radio, nettflix, spill, bøker, mobiler og iPader. Musikkinstrumenter og Spotify. Det er også fulle skap med mat, påskegodteri og drikkevarer. På hytta hadde vi en radio. Kanskje et kryssordhefte? Jeg husker ikke det, men det pleide vi jo alltid å ha til påske. Vi er friske og symptomfrie på fjerde uka, og velsignet med jobber som ser ut til å bestå. Det er ingen grunn til å bekymre seg for oss.

Også er vi voksne. Det hjelper veldig. Jeg har sympati med ungene i gata vår her som roper til hverandre fra takterrassene om kveldene. Det totale, ubøyelige portforbudet gjelder også for dem. De to vennene norske barn har fått lov av Erna å besøke, og alle kvadratkilometerne med natur norske barn lovlig kan springe rundt i, er så verdifulle goder for ungene at det ikke kan beskrives med ord. Men jeg er usikker på om alle evner å se det.

Påskeferien i Norge i år er også frihetsberøvet, men med mye mildere omstendigheter og regler for å begrense sosial omgang og dermed begrense smittefaren. Sykehusene har god kapasitet og regjeringen øser ut krisepakker og økonomisk kompensasjon. Sunne bedrifter overlever. Det er masse ressurser på bok og regjeringen er raus. Folk kan gå turer i fjellet, besøke noen få nære venner og de selvplukkede blåveisbukettene på facebook er mange. Tulipanene ser også ut til å være på plass. Vi har selv ei jente som har gledet seg halve livet til russefeiringen sin, men heldigvis var fornuftig nok til å ikke dra på fest allerede i går. Alle var ikke så fornuftige, for rastløsheten verker og selvmedlidenheten er stor. Det skulle vært russedåp i helga. Det skulle vært konserter og konfirmasjoner. Det svir og verker i hjertet.

Men det er "bare" hundre døde av korona i hele Norge. Overlevelsesstatistikken i Norge er imponerende høy. Selvfølgelig er hundre døde også hundre for mange, men Norge har både kontroll og kapasitet. At hyttefolket i raseri søker adresseforandring for å omgå forbudet om å oppholde seg på hytter utenfor kommunen du er registrert i, illustrerer godt hvor lite alvorlig enkelte synes koronaviruset er. Det er unektelig litt komisk, og ganske provoserende sett fra vårt perspektiv.

Nei, det blir ingen fjellturer på oss i Spania denne påsken. Reglene og frihetsbegrensningene her hos oss, er som nevnt noen kilo tyngre enn i Norge, med fullstendig portforbud og tilhørende, kraftige bøter for den som fristes til overtredelse. Felles hageanlegg, parker og gater er strengt bevoktet av patruljerende politi. Også strendene er sperret av. Det er ikke en eneste fjellsti du har lov å ferdes i, og ikke en eneste slette ungene har lov å løpe på. De fleste spanjoler bor i blokk eller rekkehusleiligheter. De færreste har egen hage. Dette er en nasjon som vanligvis bruker restaurantene og parkene sine daglig. Nå er de bare inne.

Og dette er ikke på langt nær det tyngste med karantenen for mine naboer. Her i sørspania er samfunnet avhengig av turismen for å tjene til livets opphold. Nå er alle hotellene stengt. Ingen av bedriftene, restaurantene og handelsmennene her får hjelpepakke av regjeringen. Det finnes nemlig ikke noe oljefond å dele ut midler fra. Samfunnet her hadde bare såvidt reist seg opp igjen etter finanskrisa i 2008 spente bein på all økonomisk vekst. Jeg tenker med fortvilelse på alle familiene her som ikke vet hvor lenge de kan betale regningene og ha mat på bordet. Hvis ikke Spania blir åpnet igjen og turistene kommer til sommeren, kan konsekvensene bli fatale for de lokale her. Vi håper med hver trevl i kroppen på at samfunnet normaliserer seg før turistsesongen starter.

Man er seg selv nærmest, så at Spanias ve og vel går sterkere inn på oss som bor her enn på alle andre, er helt naturlig. Det gjelder også for dere i Norge. Likevel føler vi på litt frustrasjon over holdningene vi ser på norske facebookvegger og via fjernsynsprogrammene. Det med å støtte den lokale kjøpmannen og herved solidarisk love at til sommeren skal vi alle feriere i Norge, verne om det norske. Reklamene på TV om at nå må vi støtte opp om den norske bonden. Når ble dette viruset  den norske bonden sin kamp? Det blir litt for tydelig at bønder i Norge melker de kuene som til enhver tid melkes kan. Det blir litt usmakelig.

Kjære nordboer. Det er ikke Norge som er taperen for dette hersens viruset. Det er verden. Sett heller pris på at du er trygg og at det norske samfunnet har ryggen din, og tenk på hvordan du kan være litt ekstra raus i all din rikdom. Vi vil alle ha tilbake det livet vi hadde, men den virkelige nøden finnes ikke i Norge. Egentlig ikke i vårt kjære Spania heller, selv om vi for tiden er en av verdens hardest koronarammede  samfunn med våre over 150 000 bekreftet smittede og 15200 døde. Selv om vi har ishaller som oppbevarer omkommede som sakte har blitt kvalt på en feltseng i Madrid. Denne tragedien er stor og veldig reell her. Men den virkelige nøden den finnes fortsatt i hjertet til den som ikke evner å se annet enn seg selv.

I køyesengene på hytta tidlig på åttitallet berget vi påsken med å spille kort. Ubehaget var ikke konstant, for jeg husker også gleden, og lukten av tørre votter og nystekte vafler. Lukten av Zalo sitter også fast i disse minnene, for det var ikke noe alternativ å ikke ville hjelpe til med oppvasken. Jeg husker også den salte lukten av tårene til lillesøster, og at hun ble glad når jeg diktet opp en historie å fortelle eller sang en sang for henne. Vi holdt ikke alltid motet oppe, vi var sure, såre og kranglete. Men vi var friske, og tok vare på hverandre etter beste evne.

Jeg husker godt lettelsen da vi kom hjem igjen til blokka vår på Åssiden i Drammen. Den deilige lukten av nyoljet sykkelkjede, vårvarm asfalt og frihet. Nå i denne påsken 2020 ønsker vi oss også, mest av alt, livet tilbake slik det var for bare noen uker siden. Hvis vi bare holder ut, holder reglene og holder av hverandre, tror jeg at det skjer.

Alt blir bra - Todo va a salir bien.