Å sende barn alene på fly..

Ylva vil til Norge. Hun har lang sommerferie, og alle vennene her i Benalmádena har reist på ferie. I Hønefoss har vi hørt at sommeren er iferd med å regne bort, igjen. Vi andre lengter ikke så veldig dit. Vi møtte jo familie og venner for bare 2mnd. siden. Kanskje til Jul, sier vi. Vi voksne skal jo også jobbe i sommer... Og Malagavennene er snart tilbake, noen allerede første august.


Men Ylva vil til Norge. Kristine venter. Christina venter. Hedda, Camilla og Christer venter. Tantene vil ha Ylva på besøk. Bestefar og mormor sier hun bare kan komme og bo hos dem. Når hun vil, så lenge hun vil.
Så hvorfor bestiller vi ikke bare en billett, da?


Mamma er blitt frynsete. Jeg får klump i halsen bare av å tenke på det. Skal vi liksom sende ungen aleine med fly da? Lenge er det helt uaktuelt!  Men jeg har ikke gode nok argumenter. Akkurat nå er økonomien bra. Ungen har fri, og hun er stor nok. Flere av ungene på hennes alder er drevne på dette allerede. Dette må være medaljens bakside ved å flytte utenlands. Man får venne seg til at ungene også reiser. Alene.

Ylva sitter klar i bilen med reisehatten på.

Ungene er det dyrebareste vi har. Den ene sover trygt i senga si. Klokka er 0700, og jeg går for å vekke Lilleylv. Hun har billett med Norwegian til Norge i dag. Ylva har allerede fått på seg klærne, og ordner håret foran speilen. Kofferten er allerede lukket, og står klar. Hun smiler fra øre til øre. -Ikke se så lei deg ut da, mamma! -Ser jeg lei meg ut? spør jeg. -Ja, skikkelig! Det er vel sant, det. Ylva skal være borte i 14 dager. Så lenge har hun aldri vært borte fra mamman sin før. Mamman har ikke sovet særlig godt i natt, men hadde liksom tenkt å virke trygg og blid. Gi ungen selvtillit og mange smil med i bagasjen.  Jeg går for å smøre niste-baguetter. Biter meg i leppa. Smiiiile da!


Vi kommer oss tidlig på hjul mot flyplassen. Vi er litt usikre på prosedyren, og vil ha god tid. Unger som reiser alene, må bestille billett pr. telefon, bestille ledsager, betale 25% mer enn barnebillettpris og 37€ for servicen. 

Ylva i bagasjekø

Når vi kommer til flyplassen, velger vi bagasje-innsjekk først, men får ikke billetten før vi har snakket med bakkeservicekontoret, Flight Care. Der betaler vi tillegget, og leverer papirene.  Ylva får en papirpose rundt halsen, med alle reisedokumentene i. 3 kopier av hver, fylt ut og printet hjemme. Alt er i orden. Også er vi så heldige at de spør om mamma vil følge til gaten. Det er ikke vanlig. Selvfølgelig vil mamma det. Vi stiller oss i bagasjekøen igjen, og får hentet billetten til Ylva, og en ledsagerkopibillett til mamma.

Muffinsventing

Så er alt som på en vanlig flytur, vi går sammen gjennom sikkerhetskontrollen. Ylva får lese på tavlene selv, så hun lærer å finne ut hvordan man navigerer på en flyplass. Det blir ventemuffins og Iste. Etter en stund er gaten åpnet. Nå får ikke mamma følge lenger. Det kommer en søt ung dame, og spør om Ylva vil gå på flyet først eller til slutt. Vi velger først. En kjapp klem, og så er hun vekk. Jeg skimter henne der hun går nedover glassgangen. Kroppsholdningen viser ingen usikkerhet. Jeg tror hun smiler!

Slutt å ta bilder!

Ledsagere må vente til flyet har lettet før de får reise hjem. Gaten er tom nå. Jeg er den eneste som sitter igjen. Litt tom. Litt stolt, og med en kjempeklump i halsen.

God ferie i Norge, Lilleylv. Du fortjener virkelig en tur til vennene dine. Du kommer sikkert ikke til å savne oss så mye som vi vil savne deg, og sånn skal det være! 

Ylva har tatt et stort steg mot selvstendigheten i dag!

Flyet snus, klar for avgang. Ylva sitter i ett av de bakerste vinduene her..

Man har god tid til å ta bilder mens man venter på at flyet skal lette.

Her letter Ylva. Mamma følger flyet med blikket til det blir en skinnende prikk langt oppe på den blå himmelen. Ser og ser til prikken forsvinner.


Nå kan jeg grine litt da, eller? Jeg må jo, for jeg er mamman.