Privat forsikring - vi har kastet inn håndkleet

-Spis appelsiner, drikk vann, vær glad og hold deg i form. Dette er et av rådene jeg har fått av en herlig kollega under en helseforsikrings-diskusjon for noen uker siden. Ja, det er vel kanskje en livsfilosofi jeg kan trives godt med. Sola,  hverdagslykken, og den norske selvfølgelige tryggheten vi har fått inn i ryggraden etter en oppvekst under det norske helsesystemet har gjort meg ganske rolig. Ingen som har levd har overlevd uansett forsikringer og forbehold. Hva spiller det for rolle om jeg havner i en boks i Spania isteden for i leirebakken på Hønefoss? Og vi er jo nesten aldri forkjølt engang..

Siden vi flyttet ned her har jeg vært så fornøyd med det Spanske helsevesenet. Alt gratis, tilgjengelig og legevakt rett i nærheten her vi bor. De første årene var vi innom legevakten med ungene, kunne vi bare vise fram lønnsslipp og betalt helseskatt, så var alt i skjønneste orden. Legene snakket engelsk, sykehuset var moderne, og vi følte oss trygge og ivaretatt.

Etter hvert ble det ikke fullt så enkelt å være norsktalende pasient. At Ylva ble nektet behandling p.g.a. nye rutiner og krav om helsekort, har jeg blogget om før, Vi gav ikke opp da heller. Vi stilte oss i de køene vi skulle stå i, og fikk ordnet opp i dette. Likevel er det vel i etterkant av denne episoden oppstått en liten knekk i tiltroen til systemet, må vi nok erkjenne.

Venterommet utenfor fastlegen. Her kan man
grue seg i filler, om man må,

Det er ikke mulig å velge legevakta heller, om det ikke er noe akutt. Da blir man henvist til legekontoret og fastlegen. Fastlege/ familielege har vi fått. Han har uvennlige øyne, og den første gangen jeg var hos han ble jeg sendt på dør fordi jeg ikke kunne snakke spansk. Ved senere legebesøk har jeg hatt med meg tolk, men kjemien og velviljen er fraværende. Å måtte grue seg til å gå til legen, er ingen god situasjon. Mine barn skal slippe å gå til han.

Jeg har også vært ved samme legesenter og fått tatt prøver etter en nyrebekkenbetennelse nå i sommer. Dette var også en hendelse jeg nok ikke glemmer så lett. Helsesøstrene som bakset med køen, lokalene og systemet gav meg følelsen av å være i et u-land. Vi stod der i to rekker og glante på at de før oss vred seg i blodprøvestolen. Eldre og yngre, plaststrikker og gummihansker. Strenge, uhøflige og stressede helseansatte og blottlagte, engstelige pasienter. Jeg tenkte med meg selv at hit kan vi ikke ta med ungene for sjekk.

Også er det vaksinasjonene. Visstnok blir ungene her i landet vaksinert på det offentliges regning. Men, neitakk. Hvis det blir utført på legesenteret i Arroyo, kjøper jeg heller vaksinen selv, og får en privat sykesøster eller barnelege til å sette den.

Til slutt, men ikke minst, gjør vi dette for å få ta del i det forebyggende helsetilbudet. Årlig helsesjekk, jevnlige prøver, mammografi, gynekologiske undersøkelser. Det offentlige helsetilbudet gir gratis behandling av sykdom her, men forebyggende må man betale for selv og det er dyrt. Det er anbefalt å sjekke seg jevnlig. Hvis alle fire gjør dette etter anbefalt frekvens, er vi oppe i samme kostnad som for forsikringene. Forskjellen nå er at vi får behandling på et privatsykehus inkludert om det skulle være noe.

Vi endte med full pakke. Vi får utdelt en hel bok over hva som dekkes og hvor, når forsikringen trer i kraft.
Ingen egenandel og ingen kvitteringssendinger. Det er et halvt års karantene å ta hensyn til, så vi bør ikke løpe til sykehusene riktig enda i tilfelle de finner noe. Om et halvt års tid skal vi endelig få sjekket om sydenlivet, appelsinene og D vitaminene har holdt mål. Det er ikke karantene på alt da. Om det skjer noe akkutt, kan også vi reise på privatklinikk for å bli overbehandlet allerede i neste uke. Vi håper å få slippe.

Livsforsikringen dekker død og invaliditet med gode summer, og evt. hjemsendelse til opprinnelsesland, om vi må reise i penal. Hva skal jeg si. Det betyr kanskje ikke så mye for meg for min egen del, men det er av hensyn til hverandre, familien og mest av alt ungene våre. I det siste har det skjedd så mye i omgangskretsene våre, og påminnelsene har vært ubehagelig mange. Nå har vi gjort det beste vi kan.

Da gjenstår det bare å håpe på at dette var penger ut av vinduet, ironisk nok. I kveld dropper vi appelsinene og tar et glass vin. Man er da forsikret.