Sola varmer godt i nakken. Jeg plukker opp noen glasskår etter et lysglass vinden har tatt, og planlegger innkjøp av nye urter. Inni hjertet er det litt melankoli. Det er deilig å være her igjen, men jeg kan ikke møte mamma i dag, eller gi nydelige lille Edith en trilletur. Brage kan ikke ake med fetterne sine i dag heller. Vi står foran måneder før det igjen blir slike varme gjensyn.
Gjensyn. Korte helger med gjensyn er vel det som har vært de sosiale høydepunktene i året som gikk. Venner som har bodd her i Spania før eller som vi kjenner fra før, står i kø på sommerstid, ringer når de er innom på ferie og det er virkelig hyggelig. Mennesker vi har sluppet inn i hjertene våre, men som dro herifra. Og venner som vi dro ifra.
Akkurat nå er det bare etpar familier vi har god kontakt med her som fortsatt bor her. Vi har kanskje ikke gitt alt i relasjonsbyggingen det siste året. Å knytte til seg folk for så å se dem dra, er det tøffeste, vil jeg si. Gjennomtrekken i hjertet.
Vi fire er en sterk flokk og vi trives godt i hverandres selskap. Det er ikke sånn at vi føler oss ensomme heller, for vi har venner, kollegaer og er med på mye gøy. Det er alltid noen vi kan ringe og be til middag. Så det gjenstår vel egentlig bare å gi litt ekstra, uten å være redd for å miste mer..
Jeg ville ikke ha nyttårsforsetter i år, men kanskje jeg skal ha ett likevel:
Vi må slippe noen nye venner inn i livet og hjertene våre.
Det er 4. Januar og Ole har stanset gressklipperen for å beskjære en vindherjet palme. Sola varmer røde roser i kinnene mine her jeg myser ned i skriveprogrammet. Om en uke starter skolen og verdens beste arbeidsplass venter på meg. 
Brage står i døråpningen og smilet går nesten trill rundt. - Er det deilig å være hjemme igjen? spør jeg. - Jah! Det er SÅ deilig, sier han og kommenterer at conquat treet har fått ny frukt.
I fryseren ligger det en elgstek vi fikk kjøpt i Norge, og den middagen skal vi by inn venner til, tenker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar