Eimen av ubehag

Min utpregede luktesans er en av mine sterkeste ressurser, noe som både er positivt og negativt. Hvis jeg tar et godt magadrag gjennom nesa, tidlig en morgen, vet jeg med en gang hva naboen har til frokost, eller om søppelkassa nede på kjøkkenet må tømmes. Det kan av og til være veldig plagsomt med denne nesa mi, særlig siden jeg også er relativt allergisk. Blomsterdufter og parfyme er som oftest mer plagsomme enn herlige, og lurer du på om du har fukt i huset så er det bare å be meg på besøk. Jeg kjenner det med en gang jeg kommer innenfor døra. Og jeg må ha rene klær hver dag, så her er det mye klesvask å forsere.

Det hender livet føles litt surt..

Men siden disse luktesansinntrykkene er så sterke hos meg, ligger det også mange opplevelser lagret i dem. I dag, etter den nydelige duften av morgenkaffe for lengst hadde svevet ut av rommet, kjente jeg fortsatt ferten etter den like sterkt da jeg sniffet ned i den tomme koppen. Men nå i en litt surere form, som blandet seg med den kalde morgenlufta fra glipen i glassdøra ut til patioen.

Kombinasjonen ledet til et klart minne fra et hytteopphold jeg var på da jeg aldersmessig var et sted mellom barn og ungdom. Til et påskeopphold vi hadde der på familiehytta vår på Hurumlandet. Minnene fra somrene på denne hytta er blant mine aller kjæreste. Når luktesansen min treffer noe derifra kjenner jeg nesten alltid en intens lykkefølelse etterfulgt av en sterk lengsel til det som var.

Dette minnet som dukket opp hos meg i dag, var litt annerledes. Dette minnet handlet om våte sokker med isklumper og buksebein gjennomtrukket av vann fra tung, smeltet snø. Om en kald, sommerisolert hytte med vått sengetøy som klebet seg til kroppen og oksygenfattig, innestengt luft. Vinduene sto fulle av dugg, og skulle ikke åpnes, for vi måtte spare på varmen fra morgentimenes sprengfyring i ovnen. Kaffen sto på ettervarmen og surnet i takt med alle i rommet. Vi fikk ikke gå til fjorden, for isen var for usikker. Vi hadde ikke flere tørre klær å leke ute i. Butikkene var stengt, lekeplassene var nedsnødd, skiene stod igjen hjemme, påskeeggene var spist opp, og plassene i sofaen var opptatt av de voksne. Tre søstre satt i køyesengene og forsøkte å finne tidsfordriv. En intens ubehagelig kløe. Det ble mye krangling. Jeg husker jeg følte på en enorm rastløshet. Det var påskeferien fra helvete.

Hvordan har vi det?
Vi er nå på fjerde uka i spansk lockdown koronakarantene, og påsken i år ser heller ikke ut til å bli  den lyseste i vår historie. Men selv om vi kun kan handle mat og dra på apoteket, føles ikke dette på langt nær så ille som nevnte hyttetur i oppveksten, rent personlig sett. Her i huset er det nemlig god plass. Vi har stor TV her med norske og spanske kanaler, radio, nettflix, spill, bøker, mobiler og iPader. Musikkinstrumenter og Spotify. Det er også fulle skap med mat, påskegodteri og drikkevarer. På hytta hadde vi en radio. Kanskje et kryssordhefte? Jeg husker ikke det, men det pleide vi jo alltid å ha til påske. Vi er friske og symptomfrie på fjerde uka, og velsignet med jobber som ser ut til å bestå. Det er ingen grunn til å bekymre seg for oss.

Også er vi voksne. Det hjelper veldig. Jeg har sympati med ungene i gata vår her som roper til hverandre fra takterrassene om kveldene. Det totale, ubøyelige portforbudet gjelder også for dem. De to vennene norske barn har fått lov av Erna å besøke, og alle kvadratkilometerne med natur norske barn lovlig kan springe rundt i, er så verdifulle goder for ungene at det ikke kan beskrives med ord. Men jeg er usikker på om alle evner å se det.

Påskeferien i Norge i år er også frihetsberøvet, men med mye mildere omstendigheter og regler for å begrense sosial omgang og dermed begrense smittefaren. Sykehusene har god kapasitet og regjeringen øser ut krisepakker og økonomisk kompensasjon. Sunne bedrifter overlever. Det er masse ressurser på bok og regjeringen er raus. Folk kan gå turer i fjellet, besøke noen få nære venner og de selvplukkede blåveisbukettene på facebook er mange. Tulipanene ser også ut til å være på plass. Vi har selv ei jente som har gledet seg halve livet til russefeiringen sin, men heldigvis var fornuftig nok til å ikke dra på fest allerede i går. Alle var ikke så fornuftige, for rastløsheten verker og selvmedlidenheten er stor. Det skulle vært russedåp i helga. Det skulle vært konserter og konfirmasjoner. Det svir og verker i hjertet.

Men det er "bare" hundre døde av korona i hele Norge. Overlevelsesstatistikken i Norge er imponerende høy. Selvfølgelig er hundre døde også hundre for mange, men Norge har både kontroll og kapasitet. At hyttefolket i raseri søker adresseforandring for å omgå forbudet om å oppholde seg på hytter utenfor kommunen du er registrert i, illustrerer godt hvor lite alvorlig enkelte synes koronaviruset er. Det er unektelig litt komisk, og ganske provoserende sett fra vårt perspektiv.

Nei, det blir ingen fjellturer på oss i Spania denne påsken. Reglene og frihetsbegrensningene her hos oss, er som nevnt noen kilo tyngre enn i Norge, med fullstendig portforbud og tilhørende, kraftige bøter for den som fristes til overtredelse. Felles hageanlegg, parker og gater er strengt bevoktet av patruljerende politi. Også strendene er sperret av. Det er ikke en eneste fjellsti du har lov å ferdes i, og ikke en eneste slette ungene har lov å løpe på. De fleste spanjoler bor i blokk eller rekkehusleiligheter. De færreste har egen hage. Dette er en nasjon som vanligvis bruker restaurantene og parkene sine daglig. Nå er de bare inne.

Og dette er ikke på langt nær det tyngste med karantenen for mine naboer. Her i sørspania er samfunnet avhengig av turismen for å tjene til livets opphold. Nå er alle hotellene stengt. Ingen av bedriftene, restaurantene og handelsmennene her får hjelpepakke av regjeringen. Det finnes nemlig ikke noe oljefond å dele ut midler fra. Samfunnet her hadde bare såvidt reist seg opp igjen etter finanskrisa i 2008 spente bein på all økonomisk vekst. Jeg tenker med fortvilelse på alle familiene her som ikke vet hvor lenge de kan betale regningene og ha mat på bordet. Hvis ikke Spania blir åpnet igjen og turistene kommer til sommeren, kan konsekvensene bli fatale for de lokale her. Vi håper med hver trevl i kroppen på at samfunnet normaliserer seg før turistsesongen starter.

Man er seg selv nærmest, så at Spanias ve og vel går sterkere inn på oss som bor her enn på alle andre, er helt naturlig. Det gjelder også for dere i Norge. Likevel føler vi på litt frustrasjon over holdningene vi ser på norske facebookvegger og via fjernsynsprogrammene. Det med å støtte den lokale kjøpmannen og herved solidarisk love at til sommeren skal vi alle feriere i Norge, verne om det norske. Reklamene på TV om at nå må vi støtte opp om den norske bonden. Når ble dette viruset  den norske bonden sin kamp? Det blir litt for tydelig at bønder i Norge melker de kuene som til enhver tid melkes kan. Det blir litt usmakelig.

Kjære nordboer. Det er ikke Norge som er taperen for dette hersens viruset. Det er verden. Sett heller pris på at du er trygg og at det norske samfunnet har ryggen din, og tenk på hvordan du kan være litt ekstra raus i all din rikdom. Vi vil alle ha tilbake det livet vi hadde, men den virkelige nøden finnes ikke i Norge. Egentlig ikke i vårt kjære Spania heller, selv om vi for tiden er en av verdens hardest koronarammede  samfunn med våre over 150 000 bekreftet smittede og 15200 døde. Selv om vi har ishaller som oppbevarer omkommede som sakte har blitt kvalt på en feltseng i Madrid. Denne tragedien er stor og veldig reell her. Men den virkelige nøden den finnes fortsatt i hjertet til den som ikke evner å se annet enn seg selv.

I køyesengene på hytta tidlig på åttitallet berget vi påsken med å spille kort. Ubehaget var ikke konstant, for jeg husker også gleden, og lukten av tørre votter og nystekte vafler. Lukten av Zalo sitter også fast i disse minnene, for det var ikke noe alternativ å ikke ville hjelpe til med oppvasken. Jeg husker også den salte lukten av tårene til lillesøster, og at hun ble glad når jeg diktet opp en historie å fortelle eller sang en sang for henne. Vi holdt ikke alltid motet oppe, vi var sure, såre og kranglete. Men vi var friske, og tok vare på hverandre etter beste evne.

Jeg husker godt lettelsen da vi kom hjem igjen til blokka vår på Åssiden i Drammen. Den deilige lukten av nyoljet sykkelkjede, vårvarm asfalt og frihet. Nå i denne påsken 2020 ønsker vi oss også, mest av alt, livet tilbake slik det var for bare noen uker siden. Hvis vi bare holder ut, holder reglene og holder av hverandre, tror jeg at det skjer.

Alt blir bra - Todo va a salir bien.

Bodega García Hidalgo, Ronda

Hva med en jentetur til en lokal bodega? Med omvisning, vinsmaking, tapas og paella? Ja takk, svarte jeg og ble med Teresa, Mette og Lena på tur til Ronda.

Bodega García Hidalgo

Druene var fullmodne og klare til innhøsting.

Vi var de eneste gjestene på gården, som tilbyr overnatting. Det er tre dobbeltrom inne på gården, og nede ved patioen lå det en liten leilighet med kjøkken og soveplass til fire. Vi valgte leiligheten og flyttet inn før vi fikset oss litt og ble klare for vin og omvisning.

Vertskapet, et ektepar med navn Miguel Angel og Maria Isabel hadde gjort seg flid før besøket vårt.



Sammen dekket det hyggelige vertskapet bordet vårt før  Miguel tok oss med ut på jordene og viste frem vindruene, og forklarte hvilke fremgangsmåter som må til for å sikre avlingen mot skadedyr under økologisk vinproduksjon.

Han viste oss hvordan vi kan de om en drue er moden, og lot oss smake på de søte herlighetene på trærne. Så fikk vi være med inn i produksjonsrommet der en stor tank med vindruer stod til gjæring.

Nede i kjelleren var det tønner og flasker på lagring, merket med dryetype og årstall.

Maria Isabel hadde bakt hjemmebakt brød og deilige tapaser fulgte de første vinprøvene; en Moscatel hvitvin og en mørk rosevin med personlighet.

Så fulgte to rødviner, den . siste ble servert med husets hjemmelagede paella med kylling og artisjokk. Nydelig! Den siste vinen var den best, ble vi enige om, og kjøpte opp etpar flasker vi kunne hygge oss videre med imens vertskapet trakk seg tilbake for å gjøre klart til familiemiddag. (Deres første barnebarn, en liten pjokk på 7 mnd. ankom med foreldrene  den kvelden vi var der.  Slik vi fikk også hilst på familien.)


Ved dette bordet koste vi oss til klokken ble to på natten, før vi lattermilde, stappmette og godt brisne fant sengene. Etter bredden på sengene å dømme, anbefaler jeg kanskje at man må være gode venner for å dele rom ;)

Jeg legger ved noen ekstra bilder. Hvis du drømmer om å være gjest på en vingård, anbefaler vi denne plassen på det sterkeste. Et mer personlig og hyggelig møte med en vingård tror jeg ikke du finner.

Hjemmeside: https://bodegasgarciahidalgo.es/

En hilsen fra hjemmeferien i Spania

Det er 37 grader i skyggen i dag. Deler av familien har reist til Gibraltar, og jeg har viet dagen min til å lese ferdig en bok til, overse oppvaskmaskinen og senke kroppen ned i det etter hvert så fint lite avkjølende bassenget. Brage og jeg har innvilget oss to timer med aircondition i det tidsrommet vi har gratis strøm, og da så vi en vakker, animert film sammen, om meksikanernes "dia de los muertos". Nå er jeg nettopp ferdig med et leskende møte med en velfylt skål med is, og kom på i min selvpålagte ledighet å oppdatere dere om slaraffenlivet her på solkysten.

Det er skikkelig feriemodus her nå. Ylva har vært her med en kamerat i godt over en uke, og vi har gjort ferieting hele tiden. Vi har sovet lenge, spist lange felles måltider med quiz og god skravlings ved bordet. Tidligere spaniaboere og venner av både oss og barna har vært innom, og flere gjensyn står på lista. Vi koser oss med sosiale høydepunkt der vi stimler sammen og deler musikk og vin, og lander i sosiale metningspunkt der vi alle går hver til vårt for å tenke selvstendige tanker, spille meningsløse mobilspill og lese. Så er det ny runde.

Vi har vært på ørnefjellet, i Ardales og skal på stranden. Og en tur til Malaga og se på livet.











Sommeren skal vi tilbringe hjemme i år - i sin helhet. Som dere vet har vi jo kjøpt hus, og det har resultert i ytterligere innstramninger på ferieutfoldelsene. Det er vel ingen i det regn- og myggbefengte Norges langstrakte land som synes noe synd på oss, og det forstår jeg godt. Det er ikke noe synd på oss heller. Legger ved noen bilder av hagen.. Helt greit her, altså.

Lokalvalgdeltagelse

Vi ruslet ned til stemmelokalet, nydusjet og pene i tøyet. Det er noe litt høytidelig over å få stemme, synes vi. Litt beæret over å få lov. Litt engstelige for blikkene. -Kanskje var det noen der som mener vi ikke skulle ha rett. Noen som synes vi kan «pakke oss hjem og stemme der, slik jeg har hørt nordmenn mene ved norske valgurner? Det er rart å tenke på at vi faktisk er innvandrere.

Ved porten, sone to på en av Arroyos lokale ungdomsskoler vaiet flaggene i vinden. Noen hoppet ut av bilen foran oss i strandtøy, og skulle bare raskt innom for å stemme før de skulle nyte en søndag i solen. En dame hadde vært raus med parfymen og pynten. Ellers en aldeles alminnelig samling mennesker, og rolig stemning. Her var det skiltet og piler med numre og bokstaver. Ole dobbeltsjekket anvisningen. Seksjon 12.. Det var en liten kø ved bord A. Vi skulle til bord B og ble nikket blidt velkommen av imøtekommende ansikter. 

Bord B, hadde ingen kø. Kanskje var dette bordet for utlendinger? Lista inneholdt navnene våre, og det holdt å vise frem Residencia kortene, selvom vi hadde både pass og førerkort i bakhånd. Jeg dyttet Ole foran meg slik at han i etterkant kunne si hva jeg skulle gjøre. Men det var ingenting vanskelig eller skummelt; et grått forheng, hvite lapper med valglister på veggen. Tydelige logoer. Det var ikke noen fallgruver å gå i. Akkurat som på valglokalet i Norge.

Høytidelig putting av konvolutt i gjennomsiktig urne.. ¡Y ya, estamos listos! (Og så var vi allerede ferdige)

Det er ikke mange innvandrere som stemmer ved valg. Det er litt synd for det er utrolig mange nasjonaliteter i Benalmádena, som utgjør en høy prosentandel av befolkningen. Vi har egentlig ønsket å stemme tidligere også, men ved forrige kommunevalg var vi for seint ute. For å kunne stemme ved lokalvalg i Spania, må man nemlig stå oppført på en liste over utlendinger som selv har tatt initiativ til å få stemmerett. - Jeg sleit litt med finne ut av det, innrømmer Ole. Det er en trang luke, ca to uker i januar, og etter dette er muligheten blåst, sier han. Benalmádenas kontor for utlendinger la ut en link på Facebook, til en statlig side der man kunne registrere seg, og takket være dem fikk vi det til i år.

Etter en dato i april kunne man gå inn via de lokale kommunesidene og sjekke at man er oppført og hvor man fysisk skal møte opp på valgdagen. 

Vi har permanent oppholdstillatelse, men det er ikke et nødvendig kriteria. Man må være EU borger eller være tilknyttet en samarbeidsavtale som EØS. Man må ha vært bostedsregistrert i landet i minst tre år, slik man også må være for å ha stemmerett i Norge.

Ved region og parlamentsvalg må man ha spansk statsborgerskap.. Nå som det er åpnet for dobbelt statsborgerskap er det kanskje den neste tanken vi skal leke med? 

Hva vi stemte? Nei det sier man vel ikke bort. Men vi kan jo hinte om at vi stemte på et Parti med en leder Som siste periOde har vist omsorg for oss innvandrere fra Norge, kalte oss ressurssterkE nye naboer. Som er i ferd med å løse trafikkutfordringene og siste periode reduserte kommunegjelda. En vi har tillit til. For en stabil fremtid.

Mr. Handyman?

Mr. Cocky
Første maleren som kom innom for å se på huset og gi bud på malerjobben, var en sånn eplekjekk fyr. Han hadde ikke malerklær, men malingsflekker på en trendy, hvit olabukse. Skjegget var velfrisert, og han brukte sjarmen for alt det var verdt. Han myste opp mot huset og målte det med øynene. -Ikke noe problem, sa han. Også husets bakside fikk et raskt overblikk. -Over alt utvendig sier jeg, og peker på nabohuset. -I de fargene. - Jeg  bor her i Benalmádena, og kan begynne allerede på mandag! Tilbudet tikket inn etter få timer. Inkl. Impregnering og plastikkmaling, to arbeidere i 8 dager 950€ pluss iva. 8 års garanti. Mannen finnes på et registrert enkeltmannsforetak for hagearbeid og småtjenester. Det står ikke noe om maling. Ingen referanser.

Innvendig tar jeg malingen selv.
Her er jeg på andre strøket i stua
der en bæsjebrun vegg skal bli hvit igjen.

Plastikkmaling? Huset er så dårlig vedlikeholdt at det sikkert super tomta tørr for vann en solskinnsdag, og nå har det høljet ned i noen dager. Noen typer maling puster, og kan påføres våte hus, har jeg hørt. Man plastikkmaling ? Er det noe jeg har gått glipp av her? 

Señor familia
Neste maleren som kikket på huset, ville også se trappehuset utvendig og gikk noen runder. Han var rimelig nøytral, med dessertmage og arbeidstøy. Han presenterte seg, og jeg har et telefonnummer. Oppgav ikke noe firma, og jeg husker ikke hva han het.. På profilbildet i Whatsapp er det bilde av en liten datter med to tenner i underkjeven. Om han leverer noe tilbud er uvisst. Kanskje han har hatt våkenatt?

The Mañana Guy
Den tredje maleren kom ikke, men avtalte etterhvert å komme neste dag. Ok . Er dette kanskje The mañana guy? Jeg ser at jeg har et litt dårlig grunnlag for sammenligning og inviterer to til som kan komme og legge inn bud.

Dag to: Etter noen timer kommer The mañana guy. Han har med seg et visittkort, hvor det ikke står noe noe navn, men et firmanavn. Veldig lite info forøvrig, og en epostadresse bestående av sifre og hotmail.com. Han tar seg god tid. Skryter av huset og peker - Que grande! (Så stort) - Jeg har menge tyske kunder sier han. Opplysningen henger litt i lufta. - Jeg er norsk sier jeg. - Kundene mine er fra Tyskland, Russland og England, babler han videre. Ingen spanjoler. -Å nei vel, tenker jeg. Hvorfor ikke det? Mannen er hyggelig, og vil gjerne inn og opp på taket for å se. -Så flott utsikt! -Så store rom! -Jeg har høytrykksspyler og blåser vekk alle malingsrester og gjør ordentlig rent før jeg maler, skryter han. På vei ned igjen ramser han opp flere tjenester han kan bidra med, så jeg nevner den nye døra vi vil sette inn. Han vil lage et tilbud på dette også. -Fint, sier jeg.

Vel nede i stua igjen, senker han stemmen. - Vil du ha faktura? Ja, det foretrekker jeg, svarer jeg. -Tenk om noen skader seg her? Jeg vil ikke gjøre dette svart, presiserer jeg. -Du kan spare mye hvis vi tar dette kontant, sier han. Jeg kan sende deg et tilbud, og alt gjøres lovlig, og det er ingen risiko. Så ringer jeg og gir deg en annen pris også snakkes vi på telefon om hva du kan betale isteden..

Señor Seriøs på katastrofetiltak i Benalmádena.
Mest tillitsvekkende likevel.
Håper han foreslår noe vi har råd til.

Når han har reist, ser jeg at jeg bare har fornavnet hans. Jeg sender han en melding og får først bare fornavnet. Så kommer to navn til. Jeg googler, og finner ingenting. Jeg søker på facebook og får opp 40 personer med samme navn. Håper det står noe bedriftsregistrering eller identifiserbar info på tilbudet som kommer, ellers er han uaktuell.

Señor Seriøs 
Nestemann som dukker opp, viser seg også å være en jeg har snakket med før, over telefon. (Jeg er dårlig på spansk via telefon, og har i tilleg sjabert korttidsminne, så det kan være jeg har snakket med han flere ganger.) Han kommer fra et stort firma med mange referanser og har på seg en proff, blå piquéskjorte med logo på. Jeg har fått selveste Señor Seriøs på besøk. En bekymringsrynke i pannen hans graver seg dypere og dypere mens vi runder hushjørnet.  Her har det ikke blitt malt på veldig lenge, sier han, og gjør meg oppmerksom på sprekker og sår jeg ikke har lagt merke til før. Han noterer skader og måler nøye med målebåndsrull, og noterer absolutt alt han ser, imens han mumler "qué mal". Han forsikrer at det nok er best med hele fire strøk, og sammenligner farger via et fargekart. Han ringer til og med på hos naboen for å spørre om fargenummeret på husveggen, men der er ingen hjemme. Han lover garanti og tidsestimat. Når alt er notert og fyren har reist, ligger hjertet mitt nede i magen over hvor dårlig hus vi må ha kjøpt.

På facebook og på nettet forøvrig finnes det prangende, flotte arbeider han og firmaet har utført.
Jeg lurer på om jeg kanskje får et saftig tilbud som skremmer vannet av både meg og huset.

Bør jeg kontakte flere?

(navn og firmaer oppgis ikke - tvilen må alltid komme tiltalte tilgode)

Strøm og vann - Endesa og Emabesa

Klokka er 08:56. Det er 34 minutter til Endesa (elverket) åpner. Jeg har stått her en halvtime allerede og er nummer to i køen, som vokser. I dag skal jeg prøve å skaffe huset vårt strøm og vann. Jeg er forberedt på en lang dag og mye frustrasjon, køer og venting.

Man kan kommer ikke utenom dette om man vil åpne et nytt strømabonnement. Ole har funnet ut at man kan gjøre mye over nett om man har et CUPS nummer. Jeg vet ikke hva det er. Advokaten vår sier jeg må ha Boletin. Jeg vet ikke hva det er heller. Kanskje møter jeg en vennlig sjel der inne som hjelper meg igjennom dette. Kanskje ikke. Vi kunne fått advokaten vår til å ordne alt, men har bestemt å prøve selv. Hvorfor det, egentlig? Akkurat nå ser jeg for meg at dette blir en lang dag. 

Dette er mannejobb, det ser jeg av køen. Det er åtte

personer i køen nå, og nesten alle de andre er menn. Det står en eldre dame her også. I krympelinskjørt og solbriller. Hun har kanskje ingen mann å skremme ut? Min jobber, og er dessuten syk. Synes du det ville vært slemt å dytte alt på han? Spanjolene prater og ser avslappet ut. Det er vanlig med køer her.

En unggutt har sluttet seg til gruppa som ikke er en kø lenger, men alle vet turen sin i køen. Med øynene viser sistemann at han er «El ultimo». 

Dørene åpner. 

Min konsulent på bord nummer to har et strålende smil og er superhjelpsom. Det tar kanskje 20 minutter før alt er registrert, og vi må ringe urbanisasjonens president for  Det skal ta tre til syv dager, så har dere strøm, sier damen. -Og hvis ikke, bare ring!

(...)

Gruet jeg meg for det der? Jeg blir litt høy på pæra og tenker det skal nok gå fint på Emabesa også, selv om jeg har hørt flere skrekkhistorier fra andre som vil koble til vannet. 

-Det tar flere uker hvis du ikke betaler regningene til de som bodde der før deg, har noen sagt. -Du må betale ekstra for å bli prioritert, sa en annen. -Du må få ny ferdigstillelsesattest først, og noen må sjekke anlegget, sa en tredje.

Jeg har eiendomsnummeret, kjøpekontrakt, nie, pass og kontonummer klart. Det tar fem minutter. -Etter loven kan vi bruke 15 dager, forteller ekspeditøren, men det er sjelden det går mer enn en uke til du har vann. 

Vips. Så enkelt. Jeg er målløs:)

Jeg kjørte bomtur til feil kommunekomtor så det besøket utsatte jeg til i morgen. Resten av dagen har jeg brukt til å male og vaske. I morgen blir det bankbesøk og kommunekontoret, mer maling og vasking. To malere har vært innom og sett på malejobben ute, og låsesmeden var innom for flere mål. Er allerede fullstendig utslitt, så det blir tøffe uker frem til flytting. Ole er fortsatt syk, men holder det i sjakk med medisiner. 

Nå: takeaway Pizza!

Endelig er huset vårt, og bare vårt!

Etter et lengre møte hos Notaria Torremolinos i dag, ble nøklene høytidelig overrakt oss. Vår advokat, Lill Karin Lamenza, var strålende hjelp hos Notaria i dag. Hun mottar også originalskjøtet når alt er behandlet og registrert. 

Fornøyd huseier med nøklebukett.

Det var en skikkelig tugge med nøkler vi mottok - men de skal bare brukes et par dager.

Vi har nemlig allerede hatt besøk av en låssmed, og bytter til nye sikkerhetslåser antagelig allerede i morgen. Én nøkkel for alle dørene som vender ut av huset, forhåpentligvis, litt avhengig av pris.

En skikkelig rose i verandadøra 

vitner om innbruddsforsøket. 

Vi har hengt opp litt lys og 

pynt for å vise at vi har tatt 

over. Ståldører og plomberinger 

blir ikke åpnet før nye låser er 

på plass.

Nye nøkler er viktig, siden alle byens meglere hat hatt kopi av de nøklene vi har fått nå, og ikke minst fordi husokkupanter har prøvd å ta seg inn i huset flere ganger allerede! Megleren kunne fortelle at presidenten. (Lederen av borettslaget kalles president) som også tilfeldigvis er politimann, fakket tre okkupanter idet de kom tilbake for et forsøk nummer to. Okkupanter er beskyttet av loven, så det kan ta lang tid å kaste dem ut hvis de greier å ta seg inn. Derfor haster det med nye låser, og alarm. Alarmen er allerede betalt, men kan ikke installeres før vi har strøm.

Hyggelig borettslag

Førsteintrykket av borettslaget lover godt. Ole måtte dra hjem og sove av seg litt feber etter notariabesøket, men jeg har vært noen timer i huset, der jeg fikk hilst på noen naboer. Presidenten og ex-presidenten gav meg nøkler til fellesområdene og forsikret om at vi både kan tappe vann og bruke do ved bassenget når vi trenger det. Han lurte også på om vi trengte strøm, men jeg fikk avverget kabelstrekking mellom husene. Vi får prøve oss selv først. Kanskje vi takker ja hvis det blir langdrøyt å vente.

To sjarmerende smågutter lagde mye lyd i gata, men var kjempesøte og nysgjerrige på oss nye, og tok kontakt med meg. Den ene bor vegg i vegg med oss, så vi blir nok kjent med han og kanskje familien hans? Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli kjent med naboene<3

I morgen skal jeg gå runden til Endesa (strøm) Emabesa (vann) og til eiendomsregisteret i Benalmádena, for å erkjenne vårt nye eierskap til huset, og bestille installasjon av nye målere og abonnement. Og hvis lyset tillater det starter jeg med malingen - det er nok å ta tak i.

Jippppiiii!

Tenemos cosas que hacer.

Dialog

En martes..

Denne uka har vi forskuddsbetalt alarm og forsikring på huset for tre år.. Det var plutselig tvingende nødvendig før møte hos notarius. 3000€ flagret ut der..

Har vi nøkler nå? Nei.

En av de som skulle skrive under på salget møtte ikke opp. Han hadde ikke fått riktig tidspunkt. 

Nytt møte på tirsdag. 

I mellomtida prøver vi å forberede oss til alle oppgavene som følger med nøklene. Blant annet må huset males utvendig. I den forbindelse har jeg rotet det til litt på internett: jeg fant nemlig en side som jeg først trodde var et stort rehabiliteringsfirma, og beskrev oppdraget så godt jeg kunne, fylte inn kontaktinfo, og trykte send.. Nå hagler det inn tilbud fra alle som har malerkost.. på Mail, telefon og meldinger. Supersmart. Nå vet alle hvor de skal sende reklamen også. 

Takk for meg. Ny oppdatering kommer på tirsdag..

Vi blir huseiere!

I dag fikk vi endelig den mailen vi har ventet oss grønne på: Et skriftlig og endelig svar: 

Søknaden om 100% finansiering er innvilget:

VI BLIR HUSEIERE!

Jippi og hei hurra! I neste uke, på torsdag, blir det undreskriving av skjøteoverdragelser på Notaria, med banken, advokaten og Ole tilstede.*

Så i dag feirer gutta med å gjøre vårt første innkjøp til huset, -en flunkende ny TV. De har faktisk allerede reist for å hente den hjem. Jada, den er med i budsjettet, og går ikke foran maling, vann strøm, kjøkken og andre nødvendigheter. Det var et tilbud her vi ikke kunne la passere;)

Jeg feirer med å sitte helt i ro og nyyyyyyyte at stressventingen slipper taket i hjerterota.

Dette blir en bra helg!


*Advokaten får fullmakt til å representere meg (Nina) under selve prosessen,  for på torsdag er jeg nemlig på seminar i Benidorm og lærer å spille ukulele!
(Vi har alle vårt å stri med, hehe)