Frihetens pris

Det kan ha vært en drøm. Det kan også være en scene jeg har hørt om, noe jeg har lest eller sett på film. I situasjonen ser jeg en familie i en liten, trang bil. En av de voksne forklarer barna hvorfor de tar denne sjansen: For å kjenne frihet. For å komme unna forurensningen inne i byen. For å oppleve ren luft, grønne enger og friskt vann. Fordi dette for dem er nødvendig for å overleve.

Men risikoen er stor. For å komme ut av byen må bilene stå i kø. Køen fører igjennom en eksosfylt tunnel. Av og til stenger myndighetene denne tunellen og setter på gassen. Det er for mange mennesker. Det er nødvendig. Byen er stor, menneskene for mange. Det er til alles beste, sier den voksne stemmen monotont. Barna sitter musestille med vidåpne øyne og ser mot tunnelåpningen. Der ute venter sjøen, luften og det eneste de har å leve for.

Familien puster lettet ut idet bilen ruller sakte ut av tunnelen. Tre sekunder etter, bare fire biler bak dem går den grå jernporten igjen.

Familien vet de må tilbake. For å skaffe penger til livets opphold. For å beholde livet. - De fleste overlever jo likevel? Menneskene i bilen snakker sammen. De føler lettelse, og sier de kjenner bare én familie som er blitt borte. Det er et bissart håp i situasjonen. Det er et grusomt alvor og en ukuelig optimisme. Det var nære på i dag. Så nære på har det aldri vært. Alle vet at de kommer til å dra neste gang også. Neste gang de får utreisetillatelse. Det er frihetens pris.

Scenen avsluttes med bildet av en klar himmel, sommerfugler som danser i vinden klukkende barnelatter og bølgesus.

Denne mørke, desperate scenen kommer tilbake i tankene mine fra tid til annen. Den virkelige verdenen vi lever har så mange elementer i seg som stadig tar meg dit. Vi hører om fattige, desperate mennesker som satser alt de har for å ta seg over middelhavet for å oppleve friheten. Vi hører historier fra krigen om gasskamre, om forfølgelse og drap. Det finnes barn som jobber på fabrikker og aldri får se dagslyset for at vi vestlige skal få kjøpt billige klær. I Kina går menneskene med munnbind i de største, mest forurensede byene. Det finnes bomber som sprenger lekende barn i fillebiter. Likevel spiller de gjenlevende barna fotball neste dag, med et håp om å en dag bli en stor fotballstjerne. Det er så surrealistisk og totalt uforståelig for oss som ikke har opplevd reell fare. I mitt liv finnes bare alminnelige, ufarlige bilkøer. Og litt helseangst.

Ja, for meg og min familie gjelder helt andre forutsetninger. Akkurat nå sitter vi på et fly og seiler nedover mot Spania igjen etter dager med frisk, norsk luft, deilig mat og trygge, varme hus. Vi har vært så heldige, nemlig, å bli født i et land der passet vårt gir oss innreiserett til alle europeiske land. Vi kan jobbe hvor vi vil. Reise hvor vi vil. Kjøpe alt vi trenger. De siste årene har vi valgt å leve i deilige Spania. Vi kan plukke våre ønsker her i livet fra en velfylt konfekteske. Frie og mette tar vi hver dag som en selvfølge. Bortskjemte klager vi over regnet og det kalde maiværet vi har hatt i år.

Tankene mine går tilbake til den fiktive familien i bilen. Håpet bærer dem igjenom tunnelen. Det er det samme håpet som får mødre til å bære barna sine ut i gummibåten som leder til det frie Europa, og som gjør små redde gutter til fotballstjerner. Hvilken rett har vi til å eie friheten alene? Det er idealistisk og tåpelig, sier du kanskje. Men jeg mener vi må åpne grensene nå. De revolusjonelle tankene får pulsen til å rulle. Ja! -Det er på tide å dele verdens goder likt!

Men når det kommer til stykket er vi rike og frie alt for redde. Vi vil egentlig hjelpe, men blir sittende ved borgen vår og peke med engstelsens dødelige våpen mot trusselen: -Tenk om delingen ender med at våre egne barn ikke får nok? At våre egne barns fremtid også blir slem og usikker? At de, våre kjæreste, ikke lenger har et hus når vinteren kommer? At det blir for mange mennesker å dele med? Hva er frihetens pris? Jeg senker blikket og idealene mine snevrer seg til de enkle, små og ufarlige vanlige:

Jeg skal spise mindre palmeolje og fly litt sjeldnere. Sende noen penger til innsamlingene og legge noen kroner i en tiggerhånd. Jeg skal gjøre det lille mitt feige, skyldbetyngede hjerte kan og må.

I morgen, når du ser en sommerfugl eller hører klukkende barnelatter. Da håper jeg du, som jeg, vil tenke på frihetens pris, og om du har betalt noen avdrag i det siste.