Dronning på stålhest

-Vi får se hvor langt det holder, tenker jeg, og kjenner litt på ambisjonene. -Så fint det skal bli når jeg kanskje, om noen måneders tid, greier å tråkke meg helt opp til Puebloen? Dette kan bli tungt.

Natten har vært fylt med regn, torden og tilhørende våketimer med tanker om riktig setehøyde og gearjustering. Jeg lå der og kjente på at ryggen verket og jeg gremtes over pizzainntaket noen timer tidligere. -Enn om jeg ikke orker å sykle i morgen, tenkte jeg. Det må jeg jo bare, for nå er endelig syklene ferdig montert. -Og så var det de to stykkene med sitronkake, og smågodtspisingen! Jeg følte meg motløs, småkvalm og feit som en blåhval. En helt vanlig lørdagskveld hadde kverket sjøltilliten igjen. Faen.

-Vil jeg bli like fornøyd med denne nye sykkelen som jeg var med den gamle? Jeg bare elsket den gamle sykkelen min. Elsket å spjåke meg til. Med lange, røde negler under sykkelhanskene. Oljemerker etter kjedet på leggen. Elsket blikket fra Ole når jeg tråkket avsted. Mestring. Sexy. For seks år siden..

Nye håndtak er montert, og Ole justerer om bremsehåndtakene. Så er alt klart.

Musikken er såvidt hørbar og endomondo er startet. Vaklende finner jeg balansen og triller ned første kneika. Grusen spraker under dekkene og jeg stirrer stivt framfor meg. Zumbamusikken ruller i ørene, mens jeg vingler ut i rundkjøringa i sneglefart. Heldigvis er det ingen som tuter. Kanskje jeg sitter litt høyt? Nei, tråkket er godt. Jeg trenger ikke strekke. Det er lett å reise seg. Jeg står og tråkker litt, og er overrasket over hvor lett det går. Anpusten kommer fort og jeg setter meg igjen, bomgirer ned, banner stygt og kjenner hjertet hamrer hardt. Jeg må slutte med den banningen! Dronningen over dårlige vaner og språkbruk finner et gear som drar i et tempo som pulsen tåler. Det er så bratt nå at det såvidt går fremover. Det er overraskende lite syre i lårene nå, og optimismen kommer. Kanskje jeg girer opp litt? Det går bedre. Jeg sitter godt og kan skimte den nye rundkjøringen ved tyrefekterarenaen nedenfor idrettsplassen. Blodsmaken er der og bekrefter at jeg har gjort så godt jeg kan, og jeg vingler ikke lenger! Gleden over å ha kommet meg så høyt opp stiger og i neste slakkbakke er jeg dronning igjen. Kroppen kjennes lett og jeg bestemmer meg for å kjøpe nye sykkelhansker. Lilla. Jeg er en dronning på stålhest. Dronningen blir forbitråkket av et par gjennomtrente rips i tjueåra, men det gjør plutselig ikke så mye. Min prestasjon da dere? Med aldersballast og med et anseelig antall cm med rumpe stikkende utfor setekanten har jeg nemlig nå tråkket meg helt til tops uten å måtte gå av sykkelen. Jeg finner meg selv susende gjennom puebloen på grønt lys. I samme fart som bilene står jeg og tråkker. Farta gir meg en god dytt mot siste bakke opp mot stupaen. Smilet går fra øre til øre når jeg endelig er framme og stopper for å ta en slurk vann og en selfie.

Selfien er på langt nær så sexy som jeg føler meg mellom øra.. Men det er heldigvis ikke så bråfarlig når man snart skal fylle 43..

Ned igjen har jeg full kontroll, og et eldre par jeg tråkket forbi på mitt blåeste viser thumbs up der jeg suser forbi, på vei ned til en kveld og natt med gjenvunnet selvtillit og endorfiner i kroppen. Ikke visste jeg at jeg hadde savnet dette SÅ mye.