Jeg sitter uvant lavt, godt plassert mellom hjulene på en Fiesta, og tenker det er nesten som å kjøre go-cart. Jeg ler litt for meg sjøl for at jeg var så nervøs for å hente ut leiebilen, der jeg seiler med høy selvtillitt ut på kjente veier mellom Gardermoen og Nannestad. Gjennom frenetiske vindusviskere ser jeg skiltene mot Hønefoss og passerer noen hoteller og noen gamle minner fra noen år tilbake. Jeg er skrubbsulten og trøtt etter flytyren men lett til sinns. Radiojentene i P3 snakker vittig til meg mens jeg strever med å åpne nøtteposen.
Huset jeg passerer er rødt og prangende. Det er kommet opp noen nye bygg her tenker jeg, men drar kjensel på hovedveien. Ole sa jo det var blitt noen forandringer, og at bomstasjonen var fjernet. Fjernet? Skiltene om automatisk bomregistrering forbauser meg litt, men egentlig er jeg mest opptatt av nøttene og at jeg kanskje burde ta en tablett til mot den murrende tannverken. Nå er jeg vel snart på Roa?
De overgangene over motorveien har jeg vel egentlig ikke sett før heller, har jeg vel? De ser ikke nye ut heller. Det var rart. Det står skiltet til Hamar og Gjøvik, og brått så lurer jeg veldig på om jeg kanskje kan ha kjørt feil? På venstre side av veien dukker det opp et stort vann og når jeg ser skiltet med avkjørsel til Minnesund er det ingen tvil lenger. Jeg er på feil side av Mjøsa, og må finne et sted å snu.
Galeien fortsetter oppover og oppover. Enda et kvarter seinere har jeg enda ikke funnet en snuplass og nå er trafikken regulert for veiarbeid, og snirkler seg sakte oppover fjellsida mellom lysreguleringer, leire og stein. Endelig passerer vi en rundkjøring og jeg kan lettet skifte retning. Motløst langt unna frokost og frokosttid sneiler trafikken seg nedover igjen, og etter en stund er jeg nede igjen på Minnesund.
Nå har jeg skikkelig leia, men må le litt av meg sjøl som har greid å kjøre meg bort mellom Gardermoen og Hønefoss. Talentløst!
Det er langt nedover til Oslo igjen, så når det dukker opp et skilt til Brandbu, får jeg den gode ideen at jeg heller skal ta turen over skauen. Det har sluttet å regne, og de gule høsttrærne har fått et dyss med solstråler på seg og skinner som gull. Høsten her er jo så vakker tenker jeg der jeg kjører oppover og innover skogene. Go-carten vibrerer over feristene og forbi sauejordene Veien blir smalere og stadig mer svingete. Meldingene plinger inn på telefonen min. -Jammen hadde du medvind og du landet lenge før tiden. -Gikk det fint å hente ut bilen? -er du framme i Hønefoss nå? - det hadde vert fint med et livstegn..
Jeg stanser bilen for å svare at jeg lever, men har rotet meg litt bort. Bare litt, da. Flau over fadesen min, men litt lettet over å kunne fortelle sånn ca. hvor jeg er. Her kan man virkelig bli borte i dagesvis, tenker jeg. Hvem ville funnet på å lete ettermeg oppi her, om motoren stoppet? Ingen 3G, intet kart. Ingen GPS. Ole forteller bråkjekt hvor jeg nok befinner meg, og at jeg ved neste kryss må ta til venstre? Hvordan kan han vite det, lurer jeg på, og føler jeg må være chippet. Jeg hiver småirritert innpå en Ibux og starter opp igjen go-carten.
Inne i skogen kommer jeg plutselig til et lite tettsted som heter Hurdal. Det går ingen vei til venstre. I sentrum, utenfor et kommunehus, finner jeg et turistkart, men jeg finner ingen "her er du" markering. Faen.
Ute på veien igjen må jeg ha bommet på Brandbuveien, for nå er det bare skiltet mot Nannestad igjen. Blodsukkeret er nå så lavt at jeg ikke orker å stoppe på Coopbutikken som seiler sakte forbi. Nannestad til høyre her? Plutselig er jeg usikker på om Nannestad er sør eller nord for Gardermoen, og kaster alle ambisjoner om å finne flere snarveier. Var det ikke her jeg var i stad? Når jeg nå velger beineste veien ned igjen, passerer jeg et prangende rødt nybygg for andre gang og føler meg lurt med overlegg.
To timer er gått og jeg er tilbake på Gardermoen, og jeg har brukt en kvart tank dyr bensin. Godt det bare er en times kjøring til Hønefoss.
Det rettes en takk til lillesøster Naima, som ikke flirte mer enn sånn passelig mye av meg når jeg endelig ankom Heradsbygda. Ja, og tusen takk for brødskivene. De var de beste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar