Alle får en klem av alle når vi går ombord i bussen. - Neimen hei, så hyggelig å se deg, sies det igjen og igjen. Smil og blikk. Vi er på en måte de samme, men noen av oss er også på en måte litt annerledes i sjela nå.
- Er det virkelig fire år siden du sluttet allerede? spørres det med overrasket stemme. Det er virkelig lenge siden kollegaene fra den gamle bedriftsklubben i Ringerikes Blad har vært samlet slik. Vi kalte oss RB-familien en gang. Etter en rask opptelling ser jeg bare tre personer som fortsatt jobber i Ringerikes Blad her i Hønefoss. Det er tjueåtte personer i bussen nå. Tjueåtte med felles historie og sterke minner finner raskt tilbake til rollene sine. Vi står foran en familiegjenforening uten sidestykke.
Blide passasjerer på busstur
Bussen ruller oppover mot Ådalen. Praten går livlig. Jeg studerer ansiktene. Noen er blitt litt gråere i håret, men de fleste er slik jeg husker dem. Minnene strømmer på, og jeg føler meg ikke lenger så langveis fra, selv om jeg i tankene fortsatt komponerer spanske setninger.
Første stopp er på Hallingby. Der står Anders og skal avduke noe for Ådal Kultursenter. Anders serverer første Jëger og en boks øl. Det er for kaldt til å drikke øl, føler jeg og kryper lenger inn i jakka. Hostesaftdrinken er god da, og Anders er morsom. Monumentet blir avduket. Lurer på hva det der kan være..?
Anders står for "kulturinnslaget" og avduker viktig ådalsk kulturhistorie for oss.
Tilbake på bussen spiller vi bingo, spiser twist og ostepop. Hanne, en av mine nærmeste kollegaer fra gamledager, kommer på midt oppe i Ådalen og setter seg ved siden av meg. Vi avslutter bingoen sammen, men vinner ingenting.
I pausen får vi Irenes hjemmebakte skinkehorn og skolebrød.
Loddsalget starter opp, og maten smaker nydelig. Straks, etter en pausestopp med pol-besøk og diverse handling, deles vi i quizlag. Bussen klatrer opp Valdres imens vi gjetter og løser quiz mer eller mindre kontrollert. Vi føler oss flinke og ser for oss en pallplassering. Vi er mette, småsurrete og vi greier de fleste oppgavene. Før vi vet ordet av det er vi framme på Kamben Høyfjellshotell.
Turid serverer ostepop med et stort smil.
Vi sjekker inn og koser oss med noen medbragte godsaker, før vi drar på stilongsene og rusler til lavvoen for allsang og pølsegrilling.
Ove Reidar synger og leder allsangen i Lavvoen
Blide og sangglade bordvenninner i Lavvoen.
Det er så deilig å være sammen igjen!
Middagen er stilfull, praktfull og smakfull
Timene flyr igjennom vorspiel, kjoleskift, en nydelig fireretters middag med dessert, kaste på stikka konkurranse og dans. I baren får vi dilla på en ny likør med navnet Chilli Rosé.
Kaste på stikka konkurranse. Marianne vant over Morten (tidligere ubeseiret klubbmester) her er det Gerd som prøver lykken.
Plutselig er kvelden over. Etter noen siste krampetrekninger på dansegulvet, tømmes lokalet sakte men sikkert. Vi er kanskje ikke så harde på festingen som vi engang var, men godt fornøyde og slitne går vi hvert til vårt.
Jeg har vært heldig med rommet og synker ned i en myk himmelseng. Drinkene og fjelluften sender meg rett til drømmeland.
Tidlig neste morgen er jeg glad det ikke ble så seint. Jeg spiser norsk melkesjokolade i sengen på soverommet til budeia Synnøve Solbakken.. Det er slik det føles.
Frokosten er fantastisk, som alt annet denne helga. Jeg føler meg litt teit når jeg fotograferer frokostbordet, men så mye deilig norsk mat er det lenge siden jeg har sett og smakt. Hvite egg, faktisk. Reker, laks, kaviar og masse kjøttpålegg. Varmretter, kornblandinger og deilig kaffe. Luksus.
Tusen takk for turen til alle dere
Initiativtakerne i den gamle bedriftsklubben. Dette var stort for mange av oss.
Da invitasjonen nådde meg i mitt sørspanske hjem i mai, tok det ikke mange dagene før påmeldingen var sendt og flybillettene bestilt. Nå skal jeg håpe på at det kanskje om noen år skjer igjen.
Jeg føler meg gjenforent!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar