Restaurant «Aqui Te Quiero Ver» ligger inntil veien, der slettene ut av byen «Ventas de Zafarraya» møter den stupbratte nedstigningen mot A7 i retning Malaga.
Vi har vært på søndags-roadtrip, og slik vi foretrekker det, tar vi middagen på en lokal veikro full av spanske familier.
De andre gjestene er barn, voksne og eldre mennesker som sitter forent rundt langbord. Alle er utstyrt med spansk, sosial søndagsappetitt og kraftfulle stemmer. Familiene er allerede godt igang med forretten, og nikker oss velkommen der vi klemmer oss på plass ved et tomannsbord midt i kaoset.
Servitrisen vår smiler hele tiden. Med lette skritt smyger hun seg mellom bordene med store stålboller fulle av suppe som hun øser opp ved bordene.
Vi får menyene. Entrada, Primero, segundo, postre. Utvalget er erkespansk og blant kjøttrettene finner vi både grillet kanin og eksentriske sjøretter. Dette blir stas! Vi er supersultne og bestiller en rett hver fra hver meny.
Ventemat
La entrada (den først forretten) lar vente på seg. Enn så lenge stenker vi ferskt brød i fyldig, gyldengul olivenolje og plages ikke nevneverdig.
En vente-tapas med Ensaladilla Rusa og tynne tørkede brødkjeks lander sammen med en ektefølt unnskyldning og enda et vakkert smil.
Mmm. Deilig. Salaten er fet og smakfull og holder oss unna brødfatet i noen få minutter.
«La entrada» ankommer. Vi har valgt to småretter «para compartir». Spansk blodpølse og tomater i urtekrydder. Ole fanger opp tykk, svart balsamico med en tykk skive hjemmebakt brød. Blodpølsa er velkrydret, litt spicy. Vi spiser fatene tomme. Rødvinen må fylles opp. Ole drikker alkoholfri øl.
Bordservert suppe
Så kommer suppene. Vi får to breddfulle øser. Jeg har valgt sjømatsuppa. Den er full av overraskelser. Hvite skjell, blåskjell, blekksprutringer og tynne, lilla tentakler. Myke og smakfulle biter fisk i gul suppe. Jeg aner ikke hva dette jeg spiser heter, men det smaker sjø og sommer, umami og trøffel. Tre cm av ryggraden til et eller annet sjøuhyre stagger ikke appetitten.
Oles aspargessuppe fortæres også i sin helhet på den andre siden av bordet. Akkompagnert av enda mere brød. Blikket hans skeiner over nabobordet der «El abuelo», en liten spinkel bestefarskikkelse, har fått servert et berg med fritert sjømat. - Hvis han greier alt det, blir jeg imponert, mumler Ole mellom suppeskjeene.
Vi rekker ikke å vente før andre hovedrett kommer seilende. Secreto Iberico (den iberiske hemmelighet) og carne con salsa. Ole stønner seg igjennom et kjøttstykke stort nok til å stagge sulten for tre fullvoksne menn. Mørt, gjennomstekt men supersaftig kjøtt akkompagnert med smakfullt krydrede patatas pobres.
Jeg har fått et avlangt fat med minst 400g mørkokt svinekjøtt i kraft med hele pepper, purre og hvitløksfedd. Det har konsistens og smak i retning vellaget fårikål, men uten kål og får.
Jeg klarer nesten alt, imens servitørene farer forbi med kaker og puddinger til resten av gjestene. Bestefaren ved siden av har fått hjelp av barnebarnet, som spiser opp de siste blekksprutene og blir belønnet med en kroneis. Alle bestiller dessert.
-Vi orker ikke dessert proklamerer mannen min. Han har fullført Ibericoen med glans og sitter nå bakoverlent imens han ojer seg og klapper seg på magen. Jeg har droppet ut noen av potetene og reservert dessertplass like bak drøvelen.
- Una tarta de chocolate para compartir, (sjokoladekake) bestiller jeg, og i samme åndedrag spør jeg Ole om han kanskje heller ville hatt noe annet? - Nei, du den desserten blir uansett bare din, svarer han, og bestiller kaffe så han ikke skal sovne bak rattet på hjemturen.
Servitrisa, som fremdeles bærer sitt vakreste smil, tar imot uhemmet ros for maten og nikker forståelsesfullt når vi bestiller bare én «postre» (dessert) på deling. -Klart vi er mette!
Det er mulig spansken min var litt uklar, for like etter daler det ned en sjokoladepudding med krem mellom oss. Ole er svak for pudding, og selv om sulten er den beste kokk, og vi aldri kan huske å ha vært mettere, spiser vi opp alt sammen.
Vi liggesitter med mageknip i en tom spisesal som ser ut som en slagmark, og ber tynt om regningen.
Frøken «o smilende servitrise» kommer med to bakte bonus-kastanjer i likør med krem, som vi selvfølgelig også fortærer, både fordi det er uhøflig å si nei, og fordi vi aldri har prøvd noe lignende før. Vi vet ikke om kastanjene er gode. Dømmekraften har besvimt.
50€. Det er helt utrolig. På veggen over frøken flir står slagordet «laugh-live-love» Vi takker for herremåltidet og ler av regningen, kjenner at vi lever og at vi elsker Spania.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar